Embetsverkets versjon

Samspillet mellom embetsverket og politisk ledelse i et departement er kanskje landets viktigste beslutningsarena, men unntatt offentlig innsyn.

Øyvind Bosnes Engen beskriver godt utfordringene når embetsverket gir faglige råd. Forestillingen at det finnes entydige faglige svar på politisk krevende spørsmål stemmer ikke med virkeligheten: ulike faglige vurderinger kan gi stikk motsatt konklusjon, og «faglige råd» har også elementer av politikk og moral.

Hva som skjer i møtet mellom «fag» og «politikk» har offentlig interesse, fordi det angår oss alle.

Folk som har jobbet i eller nær politisk ledelse i et departement, kjenner seg kanskje igjen i Engens opplevelse av «hersketeknikk» fra embetsverket. De ansatte i departementene har kanskje en annen versjon av hva som skjer – også hvem som driver hersketeknikk.

Oppmerksomhet oppover

Ulike versjoner kan forklares med ulike roller. Men det mest kritiske er hvis rollefordelingen rotes til, for eksempel når embetsverket blir i overkant lydhøre overfor politiske ledere uten å passe godt på skillet mellom lojalitet og servilitet.

Det skjer også at faglige råd blir overprøvd på veien fra fagfolk til politisk ledelse. Mange ledere har mer oppmerksomhet oppover enn mot sine egne fagfolk, og arbeidsdagen deres blir enklere hvis de kan legge fram råd med få nyanser og ingen alternativer.

Her er stor variasjon mellom departementer, men også mellom regjeringer. Alle departementer har sin interne historiefortelling om hvordan samarbeidet med politisk ledelse endrer seg med nye statsråder. Det er også tegn til endringer over tid. 

Kontroll på fortellingen

Noe er likevel konstant: Når et departement har gjort sin beslutning, er det politisk ledelse som kontrollerer fortellingen.

Politisk ledelse har fri tilgang til det offentlige ordskiftet og er komfortable med det. De ansatte i embetsverket unngår offentlig oppmerksomhet i så stor grad at flere av landets viktigste offentlige maktpersoner faktisk aldri er i media.

Når politikere formidler departementets beslutninger, skjer det derfor uforstyrret av de som var involvert.

Lojalitetsplikten

Lojalitetsplikten begrenser hva lederne kan si, men deres versjon er kanskje mest interessant. Forvaltningens fagfolk er ofte blant landets fremste eksperter i sine felt, har grunnlovfestet ytringsfrihet, og lojalitetsplikten er mindre begrensende for dem. Likevel hører vi nesten aldri deres faglige vurderinger.

Selv i underliggende etater kan det være uhørt å kommentere det faglige grunnlaget for en politisk beslutning. Jeg har prøvd, og men sluttet i stillingen kort tid etter. Det var slike erfaringer som inspirerte meg til å etablere magasinet Artikulert for å senke terskelen for at offentlig ansatte bruker sin ytringsfrihet.

Prosesser, ikke dokumenter

Det er lett å støtte Engens argument for bedre innsyn. Det er vanskelig å forsvare mindre innsyn i forvaltningens viktigste beslutninger enn i enkeltsaker. Og det kan være lovstridig hvis dokumenter rutinemessig holdes tilbake fordi de kan – ikke skal – unntas offentlighet.

Men dokumentene blir til i et samspill der både «politiske» signaler og «faglige» innspill gis i begge retninger, som også kan ha offentlig interesse. Mye må skje i fortrolighet, men ytringsfriheten tillater likevel at ansatte i forvaltningen deler sine vurderinger på overordnet nivå.

Upløyd mark

Det offentlige ordskiftet blir rikere om flere ansatte i embetsverket og etatene bruker sin ytringsfrihet til å dele sin vurdering av politiske beslutninger, og kanskje også beslutningsprosesser. De kan nesten alltid engasjere seg i faglig debatt, men kan også si fra hvis interne prosesser ikke skjer på riktige måter. Fordi lojalitetsplikten gjelder overfor institusjonens legitime interesser, ikke dens ledere.

Dette er nesten upløyd mark og utenfor komfortsonen for mange ansatte. Men de som tar steget ut, vil gjøre det offentlige ordskiftet og kanskje sine kolleger en stor tjeneste.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 12. februar.