Journalistikk og debatt om offentlig sektor – med offentlig ansatte som viktigste kilde
Journalistikk og debatt om offentlig sektor
Ytringsfriheten gjelder for alle, også i arbeidslivet. Taushetsplikten og lojalitetsplikten legger noen begrensninger, men ytringsrommet er mye større enn hva de fleste tror, så lenge du ytrer deg på egne vegne og ikke på vegne av din arbeidsgiver.
Du kan dele erfaringer og observasjoner knyttet til arbeidet ditt, og uttrykke egne faglige vurderinger og politiske meninger om det du jobber med. Du både kan og bør si fra om kritiske forhold som du mener fortjener offentlig oppmerksomhet, for eksempel fordi det svekker institusjonens evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag. Fordi offentlig sektor angår alle, er det informasjon som angår alle.
Du kan engasjere deg på den måten du vil: Du kan skrive kronikker og leserinnlegg, bruke sosiale medier, eller bli intervjuet i media. Det siste skjer bare hvis en journalist vet om deg, derfor kan du selv kontakte en redaksjon og si at du er villig til å bli intervjuet.
Om du ikke er komfortabel med å stå fram, kan du ta kontakt med en redaksjon for å gi informasjon, tipse om noe du mener redaksjonen bør undersøke nærmere, dokumenter det bør kreves innsyn i, eller folk som redaksjonen bør kontakte. Dette er også ytringer, beskyttet av ytringsfriheten.
Alt dette er innafor så lenge det du sier, ikke er begrenset av taushets- og lojalitetsplikten, og så lenge du gjør det klart at du ytrer deg på egne vegne og ikke på vegne av din arbeidsgiver.
Taushetsplikten er lovbestemt og ofte nærmere spesifisert av arbeidsgiver, og det er sjelden tvil om hvor grensene går. Det meste som dekkes av taushetsplikten, har lite offentlig interesse.
Lojalitetsplikten har flere gråsoner enn taushetsplikten. Prinsippet er likevel ganske enkelt: Du skal unngå ytringer som kan skade arbeidsgivers legitime og saklige interesser. Her må det gjøres en helhetsvurdering. For eksempel kan det tenkes at en kritisk ytring kan skade din arbeidsgivers omdømme (en legitim og saklig interesse), men hvis motivasjonen er å bidra til en endring som gjør institusjonen bedre i stand til å ivareta sitt samfunnsoppdrag, er det likevel lojalt å ytre seg kritisk.
Lojalitetsplikten gjelder uansett bare overfor institusjonen, og ikke dine administrative og politiske ledere. Hva lederne synes om dine ytringer, er formelt sett ganske irrelevant i spørsmål om din lojalitetsplikt. Mye informasjon er kan være ukomfortabelt for ledere og politikere, men likevel i arbeidsgivers legitime og saklige interesser å gjøre offentlig. Det er forresten ikke helt sant at en byråkrat aldri skal «sette politikerne i forlegenhet». Dette er bare ett av mange hensyn som et departement eller kommuneadministrasjonen må ta hensyn til – og hvis du vurderer å ytre deg på egne vegne, er det langt på vei avhengig av din stilling hvorvidt dette bør vektlegges.
Du trenger ikke spørre om lov. Det er du som bestemmer om du skal ytre deg på egne vegne. Det er ikke innenfor arbeidsgivers mandat å forhåndsvurdere om en bestemt ytring er innenfor lojalitetsplikten. Arbeidsgiver kan gi generell veiledning, som for statlige virksomheter er gitt i Etiske retningslinjer for statstjenesten, men skal ikke godkjenne dine ytringer på forhånd.
Hvis din arbeidsgiver i ettertid skulle mene at du ikke burde ha ytret deg, er det arbeidsgiver som må argumentere. Det er gang på gang slått fast at det skal veldig gode grunner til før lojalitetsplikten kan begrense en ansatts ytringer. Hvis du i god tro mener at dine ytringer er i organisasjonens interesse, er det nesten utenkelig at en ytring kan defineres som illojal – men vær oppmerksom på at form har noe å si; polemikk og personkritikk kan være vanskelig å forsvare i ettertid. Saklighet varer lengst!
På to viktige områder er det imidlertid arbeidsgiver som suverent bestemmer hva du kan si.
Arbeidsgiver bestemmer hva slags informasjon som er taushetsbelagt eller skal unntas fra offentlighet av andre legitime grunner. Det er ikke uvanlig at informasjon unntas offentlighet uten at det er grunnlag for det, fordi noen synes det er ukomfortabelt om informasjon kommer ut. Det er i så fall ulovlig, men kan like fullt sette deg i krevende dilemma. Det kan likevel være riktig å gå ut med informasjon, og lovgivningen gir unntak selv fra taushetsplikten i helt bestemte tilfeller, men dette er et krevende felt med juridiske gråsoner. Om du har mistanke om at informasjon holdes tilbake uten lovhjemmel, er det i seg selv noe som dekkes det av varslingsreglene og du kan varsle media om du tror det vil være uhensiktsmessig å ta det opp internt.
Arbeidsgiver har også suveren rett til å bestemme alt hva du sier på vegne av organisasjonen. Det er ditt ansvar å forsikre deg om at det ikke oppstår misforståelser. Du kan og bør oppgi arbeidsforholdet ditt om det er din arbeidserfaring som har gitt deg grunnlag for å uttale deg, men det er alltid lurt å legge til at du uttaler deg på egne vegne.
Hvorfor er dette viktig? Hvis flere offentlig ansatte bruker sin ytringsfrihet til å dele kunnskap og erfaringer knyttet til hva de jobber med, tjener alle på det i form av et rikere og mer nyansert offentlig ordskifte, bedre forståelse hos folk flest av viktige samfunnsoppgaver, bedre politiske prosesser og over tid en bedre offentlig sektor.
Les her om hvorfor flere offentlig ansatte bør delta i det offentlige ordskiftet.
Hvorfor er det så få offentlig ansatte som bruker ytringsfriheten? Det lurer vi også på. Til tross for krystallklare lover og retningslinjer, og tross samvittighetsfulle, velartikulerte ansatte som ofte viser vilje til å strekke seg langt for det de er engasjert i, er det påfallende få som er synlig i det offentlige ordskiftet.
Vi leser og hører jevnlig om ting som ikke har gått så bra i offentlige institusjoner. Men bak de fleste skandalepregede oppslag finnes en historie der mange ansatte har kjent til kritiske forhold i lang tid, uten at det har fått offentlig oppmerksomhet. Ofte kunne problemene ha vært unngått eller redusert hvis de hadde ytret seg tidligere, og blitt hørt. Hver gang dette skjer, har samfunnet litt enorme tap, både i form av kostnader og dårligere offentlige tjenester.
Vi har ikke alle svarene på hvorfor det er slik, men vi vet at det sjelden er lover og regler som står i veien. Ofte skyldes det forhold på arbeidsplassen som gjør at de ansatte har grunn til å være bekymret for personlig ubehag og andre negative konsekvenser som følge av å ha ytret seg, særlig om de ytrer seg kritisk om virksomheten.
Når det skjer en gang i mellom, er det et problem for den enkelte arbeidsplass og ansatte. Men når veldig mange offentlig ansatte, som har informasjon som har offentlig interesse, gang på gang lander på at den ulovfestede lojalitetsplikten trumfer den grunnlovfestede ytringsfriheten, har det en enorm kostnad for hele samfunnet, og angår derfor oss alle.
Artikulert er etablert nettopp fordi vi vet at dette er vanlig. Vi tror at endring kan skje ved at disse begrensningene blir eksponert og diskutert offentlig. Hvis du opplever slike begrensninger, kan du gjøre både din egen arbeidsplass og samfunnet ellers en stor tjeneste ved å dele informasjonen med oss! Det gjelder også hvis arbeidsgiver lager vanskeligheter som følge av at du har ytret deg offentlig. Det er uakseptabelt og kanskje grunnlovstridig. Ta kontakt med Artikulert om du har opplevd det!
