Topp-byråkrat «faktasjekker» tidligere regjering

Forsvarsdepartementets direktør for strategiutvikling, Fridthjof Søgaard, dokumenterer i en analyse at en rekke utsagn fra Høyre var faktisk feil. – Jeg gjør bare noe som journalister kunne ha gjort for lenge siden, sier han til Artikulert.

– Sannferdighet på politisk nivå er avgjørende for tillitssamfunnet og et velfungerende demokrati. Vi har et problem hvis det avdekkes at politikere ikke har gitt et sannferdig bilde av virkeligheten. Da må noen melde fra, enten vi sitter i departementet eller ikke, sier Fridthjof Søgaard til Artikulert.

I en analyse i IFS Insight forrige uke innleder Søgaard med å minne om viktigheten av tillit mellom folk og folkevalgte, og hvor viktig det er at folk flest legger til grunn at de folkevalgte snakker sant. Deretter tar han for seg casestudien «retorikk og realitet i Høyres forsvarspolitiske kommunikasjon i årene fra 2009 til 2016».

Kampanje-preg

– Begrepsparet retorikk og realitet kan tjene som innfallsvinkel for å studere ulike perioder i […] forsvarshistorien. Til tider har det vært betydelig sammenfall mellom politiske uttalelser og faktiske forhold, til andre tider har spriket vært stort. Denne casestudien tar for seg en periode hvor det oppstod et gap, og hvor retorikken etter hvert fikk et tydelig kampanje-preg, skriver han som begrunnelse for valg av case.

Høyre var sterkt kritisk til den rødgrønne regjeringens forsvarspolitikk. Da Høyre kom i posisjon i 2013, ble de «fange av sin egen retorikk», ifølge Søgaard. Høyres forsvarsminister Ine Eriksen Søreide fikk ikke støtte i partiet for den ønskede budsjettveksten. Det ble utviklet et «narrativ for utadrettet kommunikasjon», som holdt fast ved Høyres etablerte bilde av at Forsvaret var i dårlig forfatning og at regjeringsskiftet innledet en ny tid, men at gjenreisingen ville ta mange år fordi problemene var så store.

Åpne kilder

Søgaard går så systematisk til verks og lister opp rundt 25 konkrete utsagn fra Høyre om forsvarssektoren i 2013-2016, og dokumenterer hvordan disse ikke stemmer med fakta.

Påstandene handler både om hvor dårlig det stod til under den forrige regjering og hvor mye bedre det var i ferd med å bli under den nye regjeringen.

– Publikum har behov for tillit til at det som opplyses fra departementet er sannferdig, om ikke alltid nøkternt og nyansert, men iallfall grunnleggende sannferdig. Dette er et eksempel på at det ikke var tilfelle, sier Søgaard til Artikulert.

Alle påstander og Søgaards korrigering av fakta er grundig dokumentert med åpne kilder.

Søgaard var ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet i 2001-2014 og har siden da vært direktør for strategisk utvikling. Han sier i analysen at teksten står for forfatterens regning alene.

Tillit til myndighetene

I artikkelen advarer Søgaard på generelt grunnlag om hvor farlig det er om folk flest mister tilliten til at de folkevalgte snakker sant. Han viser til økende polarisering i mange land, der velgermasser satser på drastiske løsninger for å få «avslørt» de etablerte partiene og deres «løgner», og at slike politiske bevegelser blir særlig kruttsterke om de springer ut av følelsen over å ha blitt lurt. Søgaard spør hva som kan skje om store velgermasser i Norge begynner å tvile på politikerne.

OECD har målt betydelig nedgang i nordmenns tillit til myndighetene de siste årene.

Søgaard gir ingen antydning om at hans valgte eksempel fra forsvarssektoren er en del av dette bildet, men bruker det som case på fundamentet for folks tiltro til politikere, og spørsmålet: «Har de gjennomgående et faktuelt grunnlag for det de sier»?

Embetsverkets rolle

Søgaard har jobbet mye med spørsmål om forhold rundt embetsverkets rolle. Han er leder for det felles-departementale Byråkratprogrammet, programleder for podkasten Godt byråkratskjønn, og en av redaktørene og bidragsyterne i boka Norsk byråkrati – kan det bli bedre? fra 2022.

– Hvilke vurderinger gjorde du deg om forholdet mellom embetsverket og politisk ledelse da du bestemte deg for å publisere denne artikkelen?

– Denne artikkelen handler ikke om forholdet mellom embetsverket og politisk ledelse. Artikkelen deler ingen intern informasjon, og bruker bare offentlige kilder. Jeg skriver egentlig bare om noe som en journalist kunne ha gjort for lenge siden, sier Søgaard.

– Men når ingen journalister skrev om det, burde du eller andre i embetsverket ha sagt fra tidligere?

– På generell basis er det vanskelig å vite hvorvidt og når det er riktig for embetsverket å gå ut i det offentlige rom. Jo nærmere du er politisk ledelse, dess større begrensninger har du. Men dette er ikke et godt eksempel på den problemstillingen, siden all informasjon lenge har vært offentlig tilgjengelig for alle.

Lojalitet krever sannferdighet

– Hva bør ansatte i embetsverket gjøre internt, i lignende situasjoner?

– Jeg har i så måte ingenting å si om denne saken, men på generelt grunnlag kan det være grunn til å reflektere over embetsverkets rolle overfor politisk ledelse. Lojalitet krever at vi har oppriktige byråkrater i departementet som holder fast ved faglige vurderinger og er sannferdige. Og vi har plikt til å si fra om kommunikasjonen utad blir feil, sier Søgaard.

– Vi har interessante eksempler fra Danmark på at embetsverket ikke har vært tydelig nok overfor politiske ledere. «Minksaken» har fått oppmerksomhet, men det har vært flere skandaler. Danskene har erfart at det ikke er bra å være forsiktig i den interne samtalen, sier Søgaard, som sier at han ikke har nok grunnlag for å uttale seg om norske departementer.

Andre ansatte møter politikerne

Søgaard viser i artikkelen til at Høyres forsvarspolitikere lot til å være sterkt påvirket av møter med ansatte i Forsvaret, og mente at departementet var i utakt med de ansattes virkelighetsbilde. Høyre-politiker Jan Petersen har sagt at «det synes å være stor avstand mellom Forsvarsdepartementets vurderinger […] og den virkelighet som Forsvarets avdelinger og mannskaper møter i sitt daglige virke».

– Mange av Forsvarets ansatte har mulighet til å fremme sine syn både overfor offentligheten og Stortinget. Men de som har best forutsetninger for å si noe om helheten, nemlig ansatte i departementet, er lite synlige. Hva tenker du om det?

– Det er et veldig viktig spørsmål, uavhengig av denne analysen, og det gjelder nok alle departementene. Forsvaret er et godt eksempel: Stortingskomiteen reiser mye på besøk, og innhenter ofte synspunkter fra ansatte på alle nivå i hele sektoren. Forsvarssjefen har en hevdvunnen rett til å gi sine vurderinger i det offentlige rom, også når han er sterkt uenig med regjeringen. Men de som jobber i departementet er – kanskje ikke formelt, men de facto – gitt mange begrensninger på hva de kan si og hvem de kan snakke med, og «Stortinget kjenner bare statsråden». Noe av dette må nødvendigvis være slik, men det påvirker hva slags informasjon og vurderinger stortingspolitikerne får tilgang til, sier Søgaard.

– Noe lignende gjelder nok mange komiteer; stortingskomiteene kan reise rundt og fange opp signaler fra ansatte i sektoren, mens de som sitter med den helhetlige informasjonen og de samlede vurderingene, sitter i departementet og må være mer forsiktig med hva de sier utad.

– Men «Stortinget kjenner bare statsråden» er bare et ordtak, ikke en regel. Burde embetsverket uttalt seg tydeligere?

– Det kan nok diskuteres, og det er skrevet mye om hvor grensene går for hva embetsverket kan si. Men det er et viktig prinsipp at jo nærmere du sitter politisk ledelse, og jo nærmere aktuelle forhold er i tid, dess større forsiktighet bør utvises. Caset som er valgt i denne analysen, går for det meste 10-15 år tilbake i tid.

Eriksen: «Politisk utspill»

Daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide går hardt ut mot Søgaard i NRK og sier at det «vanskelig [kan] ses på som annet enn et politisk utspill, fire måneder før stortingsvalget». Til Aftenposten sier hun at analysen inneholder feil. I et lengre tilsvar i NRK gir hun ingen konkrete eksempler på feil, men henviser til kilder som viser en generell satsing på Forsvaret i hennes periode.

Søgaard avviser bestemt at han er partipolitisk motivert. Han presiserer at han aldri har vært medlem av noe politisk parti og at søkelyset på partiet Høyre i dette tilfellet er praktisk og ikke partipolitisk motivert. Søgaard fremholder at det er betydningen av sannferdig politisk kommunikasjon som ligger til grunn for analysearbeidet, ikke andre hensyn.