Journalistikk og debatt om offentlig sektor – med offentlig ansatte som viktigste kilde
Journalistikk og debatt om offentlig sektor
Logg inn
Dette er et leserinnlegg og står for skribentens egen regning. Innsender ønsker ikke å bruke eget navn. Artikulert vet hvem innsender er.
Jeg jobber i et departement og var nylig ute og drakk øl med to kolleger. Vi begynte å diskutere en sak, hvor jeg hadde fagansvaret. Kan legge til at det dreide seg om et politisk sensitivt spørsmål. Jeg skrev som vanlig et notat til politisk ledelse, hvor jeg redegjorde for ulike sider ved saken, for å avslutte med en tilrådning basert på min beste faglige vurdering.
Da jeg sendte notatet til godkjenning, fikk jeg beskjed om å endre tilrådningen. Begrunnelsen var at «det ikke er den tilrådningen politisk ledelse vil ha». Jeg svarte at jeg ikke kunne stå inne for en slik endring, da den nye tilrådningen ville være stikk i strid med alt jeg mente var faglig riktig.
Løsningen ble at tilrådningen ble endret, men at mitt navn ble fjernet fra dokumentet og at ledelsen i stedet stod oppført som saksbehandlere. (Ja da, jeg veit at dette ikke er en spesielt strategisk eller karrierefremmende holdning.)
Da jeg tok dette spørsmålet opp med kollegene mine, skjedde det noe interessant. De mente at det er embetsverkets ansvar å «beskytte politikerne». Ministeren ville kunne ta seg dårlig ut, dersom dokumentet for eksempel skulle «lekke» til Stortinget, og det kom fram at ministeren hadde valgt en løsning i strid med fagdepartementets tilrådning. De mente derfor at det var riktig å endre tilrådningen. Og la til at det er embetsverkets ansvar å være lojale mot politisk ledelse og sørge for å holde informasjon intern.
Jeg opplever å ha sett en utvikling siden jeg først begynte i departementet, hvor vi i stadig større grad går fra å være «fagdepartement» til å bli et «politisk sekretariat». Da jeg for mange år siden studerte statsvitenskap, lærte vi om forskjellene mellom embetsverket og politikerne. Politikerne er valgt av folket og har rett til å ta avgjørelsene. Embetsverket består ved politiske skifter og skal gi faglige råd i tråd med folkets interesser. Så langt tror jeg alle er enige.
Men vi lærte faktisk også at embetsverket skal ha en viss «iboende treghet» og «gjøre det vanskelig» for politikerne, dersom de mener politikerne er i ferd med å ta beslutninger i strid med faglige råd og folkets interesser. For eksempel for å bremse opp mot populistiske politiske bevegelser, som vi nå ser at har overtatt makten i stadig flere land. Det var en viktig del av maktdelingen, som kontrollerer politikerne og ivaretar demokratiets interesser.
Vi har heldigvis ikke sett en tilsvarende utvikling i Norge. Fordi vi fortsatt har gode systemer på plass og så langt heldigvis også gode og ansvarlige politikere. Men har vi noen garanti for at det kommer til å vare, gitt den utviklingen som nå skjer mange andre land? Og hvis så skulle skje, dvs at populister skulle overta makten også i Norge, hva ønsker vi egentlig at skal være embetsverkets rolle?
Hvem skal embetsverket jobbe for? Folket eller politikerne? Og er det egentlig illojalt å «lekke» informasjon til Stortinget? Jeg bare spør. Så skal jeg selvfølgelig la være å nevne hvilket politisk sensitivt spørsmål saken dreide seg om og hva som var den opprinnelige faglige tilrådingen.
Hva mener du? Har du opplevd noe lignende? Delta i debatten her. Hvis du vil være anonym, kan du registrere deg på vanlig måte og bruke et selvvalgt kallenavn.
Takk for en god kommentar! Det er selvfølgelig riktig at det er politikerne som representerer «folket». Det er derfor de skal fatte beslutningene. Men demokratiet skal, så langt jeg forstår, også beskytte mindretallet og deres rettigheter. I tillegg tenker jeg at embetsverket har en plikt til å opplyse – både politikerne og folket – om mulige negative konsekvenser av en beslutning. Som de kanskje ikke har tenkt gjennom eller er klar over.
Så til hovedpoenget ditt. Jeg ser selvfølgelig at det ikke nødvendigvis finnes «riktige» eller «feil» svar innen samfunnsvitenskap. Og at det kan – og bør – argumenteres godt for ulike typer beslutninger. Problemet er at så ikke skjedde i dette tilfellet.
Jeg ser nå at jeg trolig formulerte meg feil i innlegget, da jeg skrev at jeg «redegjorde for ulike sider av saken». Det var faktisk ikke det som skjedde. Notater til politikere skal være korte. Maksimum to eller – til nøds – tre sider. I tillegg hadde jeg fått en «bestilling» på ulike fakta og tall som også skulle være med. Og det ble rett og slett ikke plass til mine motargumenter, da ledelsen hadde lagt inn sin versjon. Det var nettopp det som frusterte meg. Hadde politisk ledelse fått se motargumentene og mulige negative konsekvenser av beslutningen, ville jeg slått meg til ro med det. Men det fikk de ikke!
Politikere skal ta beslutninger. Men de sksl også kunne stilles til ansvar for beslutningene. Dersom motargumentene «siles bort» før saken når dem og beslutningen tas, blir det vanskelig. Det var nettopp det som var poenget mitt.
Hei Byråkrat!
Interessant innlegg, og jeg er på mange måter enig med deg. Men kanskje ikke helt.
For å ta det første spørsmålet ditt, hvem skal embetsverket jobbe for, folket eller politikerne? Vel, politikerne er valgt av folket, noe du vet like godt som jeg, så det skal ikke være en motsetning der. Som del av embetsverket skal du jobbe til samfunnets beste, i samsvar med lovverket.
Det kan virke som du setter likhetstegn mellom dine faglige vurderinger, og en form for objektiv sannhet om hva som er til samfunnets beste. Vel, embetsverket er i hovedsak befolket med folk som har sin utdanning innen samfunnsvitenskapelige fag, og i de fagområdene de jobber med er det sjelden (eller aldri) objektive sannheter. Altså, jeg kjøper ikke din fremstilling av at du har levert anbefalingen om den faglig riktige løsningen, og at den har blitt avvist til fordel for noe som er feil. Jeg er rimelig sikker på at din faglige oppfatning er påvirket av hvem du er, inkludert dine politiske preferanser. Du kunne vært erstattet med en annen saksbehandler, som hadde en annen faglig oppfatning (selv om det dessverre er alt for lite faglig uenighet blant folk som søker seg til embetsverket).
Når det er sagt, er din leder, gitt at din beskrivelse er korrekt, helt på jordet. Og det samme med dine kolleger. Det å gi politisk ledelse den anbefalingen man tror de ønsker, er rett og slett feil. Og å begrunne det med at det kan ta seg dårlig ut for politisk ledelse om de går imot en faglig anbefaling er fullstendig misforstått.
For å konkludere – tilrådningen behøver ikke være det avgjørende, men at du har skrevet et notat der du får frem forventede konsekvenser, positive og negative, av ulike handlingsalternativer. Du beskriver jo heller ikke bestillingen her. Har politisk ledelse bestilt en anbefaling? Utredningsinstruksen sier at man skal gi en anbefalt løsning, men jeg mener det å alltid skulle gi en anbefalt løsning er et utslag av embetsverkets hybris. Jf. at det kan være ulike faglige oppfatninger, vil ulike fagfolk også komme til ulike anbefalinger. En anbefaling vil jo nødvendigvis også avhenge av hva man vil oppnå, og det er ikke sikkert du deler politikernes målsetninger.
Om det siste spørsmålet – er det illojalt å lekke (departementsintern) informasjon til Stortinget? Ja. Med mindre du kan varsle om lovbrudd.