Journalistikk og debatt om offentlig sektor – med offentlig ansatte som viktigste kilde
Journalistikk og debatt om offentlig sektor
Skribenten ønsker å være anonym av hensyn til egne jobbmuligheter, for å unngå at navnet dukker opp ved søk på navn. Redaksjonen vet hvem skribenten er og har sett dokumentasjon på hovedtrekk i de faktiske forhold som omtales.
Ledelsen mener min kommunikasjon skaper konflikt, jeg mener jeg tar opp viktig temaer og at selv om noe kunne vært formulert bedre, er det likevel vernet av ytringsfriheten.
Forskningsmiljøer er ofte preget av usunn konkurranse og maktkamp, og NIBIO er ikke noe unntak. Divisjonen der jeg jobbet, er i mine øyne preget av kameraderi mellom en gruppe som har vært lenge i organisasjonen, som jeg kaller «de gamle gutta». De har nesten alle viktige maktposisjoner, og det ser ut til at de ikke vil tillate at nykommere konkurrer på like vilkår.
På NIBIO er det konkurranse om inntjening. Dette er jo ment å gi insentiv til å skaffe og jobbe på eksterne prosjekter, men det gir dessverre også et insentiv til bare å skrive timer på andres prosjekter, uten å faktisk gjøre jobben. Jeg opplevde også at jeg ble nektet tilgang til utstyr og hva jeg ellers trengte som prosjektleder. I divisjonen er det også et problem med at arbeidskontrakter ikke blir ferdig til nyansatte og studenter skal begynne i jobb, og utbetalinger kommer for sent. Dette rammer særlig hardt de som kommer fra lavkostnadsland med liten økonomisk buffer.
Jeg klagde til divisjonsledelsen på disse forholdene, men ingenting ble gjort. Da sendte jeg et varsel om divisjonsledelsen til HR. Etter en stund konkluderte HR med at forholdene var kritikkverdige, men ikke ulovlige, og forårsaket av «uklare regler, manglende håndhevelse, manglende ledelse». HR sendte det så tilbake til divisjonsledelsen for å gjøre noe med det. Divisjonsdirektøren bestemte isteden at problemet var meg, og sendte en e-post hvor han bl.a. sier at hvis jeg ikke er fornøyd med NIBIO slik det er, bør jeg ikke jobbe der, og at min kritikk viser at jeg skaper konflikt.
Hans «løsning» var en serie med møter mellom meg og ledelsen for å forbedre det han mente var problemet, nemlig min kommunikasjon. Dette ledet til en serie med møter som jeg opplevde som en ren mobbekampanje. Jeg slet med å komme til orde i det hele tatt, og opplevde ingen vilje til å diskutere bakgrunnen for konflikter, det var bare ensidig kritikk av meg og til dels direkte utskjelling. Det ble også produsert referater som jeg opplever å være rent diktat fra leder, men som senere ble brukt som bevis for at jeg var enig. Jeg opplevde maktesløshet og ble syk av møtene, så jeg hadde vanskelig for å ivareta min faktiske jobb som forsker. Jeg ble sykmeldt flere ganger, og dette ble brukt som oppsigelsesgrunnlag. Arbeidsgiver sier at deltagelse i møter er en tjenesteplikt, til tross for at det egentlig har gått mye bedre etter at jeg sluttet å delta i møtene.
Jeg mener at veldig mye har blitt gjort feil her. Særlig reagerer jeg på at det som står i regler og prosedyrer ikke blir håndhevet likt for alle. For eksempel har man regler for prosjektgjennomføring i prosjekthåndboka, etikk-reglene sier det skal være likebehandling og likestilling, vitenskapelig integritet og varslingsplakat sier at det skal være ytringsfrihet og at varslere skal beskyttes mot represalier. Når jeg prøver å påpeke at forhold som ikke stemmer med de verdier de påstår at de har, blir jeg isteden stemplet som vanskelig, «konfliktskaper» og har «uakseptabel kommunikasjon».
I oppsigelsen blir det brukt eksempler fra e-poster jeg har skrevet, som divisjonsledelsen synes er så uakseptable at det var nødvendig å si meg opp. Disse sitatene er gitt nesten uten kontekst, og jeg har heller ikke fått gi noe tilsvar eller forklare konteksten. Når noen formuleringer er blitt litt harde, er det oftest fordi jeg har prøvd å si det samme mange ganger før, uten å bli hørt. Men det kan også være noe som virker veldig galt, f.eks. en kommentar fra forskningsdirektøren som jeg oppfattet som en oppfordring til vitenskapelig uærlighet.
Jeg tar gjerne imot råd om hvordan jeg kunne ha formulert meg bedre, men det har jeg aldri fått. Jeg får bare høre at jeg sier ting på feil måte, men aldri noe om hvordan det samme kan sies riktig. Jeg mener også at mange av personangrepene jeg selv har blitt utsatt for er vel så ille som min kommunikasjon, men klager fra meg blir ignorert. Så jeg tror det egentlig handler om at jeg tar opp forhold det ikke skal snakkes om, fordi det utfordrer «de gamle guttas» maktmonopol og privilegier. Uansett mener jeg at alt jeg har sagt er godt innenfor ytringsfriheten, og oppsigelse på bakgrunn av dette er en grov overreaksjon og trolig ulovlig. Men jeg kan ikke ta den økonomiske risikoen ved en rettsak. Slik kan arbeidsgiver trygt bryte loven.
For NIBIO’s del opplever jeg at det er satt en standard – hvis man ytrer seg om kritikk-verdige forhold, får man problemer, og kan til og med bli oppsagt. Det vil også ha negative konsekvenser for institusjonen på lengre sikt at ledelsen bare omgir seg med ja-siere. Ytringsfrihet er ikke bare viktig for den enkelte, men avgjørende for hele institusjonen.
0 kommentarer til «Varsling og ytringsfrihet i forskning».