Journalistikk og debatt om offentlig sektor – med offentlig ansatte som viktigste kilde
Journalistikk og debatt om offentlig sektor
Dette kommer fram av Medbestemmelsesbarometeret for 2024 utviklet av Arbeidsforskningsinstituttet (AFI). 3077 ansatte har respondert på undersøkelsen, som er gjennomført av forskerne Inger Marie Hagen og Elin Moen Dahl.
Årets rapport legger vekt på ledelse, demokrati og jobbtilfredshet. Ikke uventet henger disse variablene sammen – men ansatte opplever en forverring på flere viktige variabler, som demokrati og toppstyring. Dette gjelder alle sektorer, men i noe større grad offentlig ansatte.
Artikulert har fått eksklusiv tilgang til data om hvordan offentlig ansatte skiller seg fra privat ansatte. Disse har ikke vært gjenstand for statistisk analyse og resultatene på de enkelte spørsmål er ikke nødvendigvis signifikante. Samlet viser de likevel noen tydelige forskjeller.
På ytringsklima skårer offentlig sektor dårligere enn privat sektor på nesten alle variabler. Det gjelder spørsmål som «vi tør å si hva vi mener om ledelsens avgjørelser», «ledelsen møter innvendinger konstruktivt», og «ved faglig uenighet er ledelsen åpen for innspill». Forskjellen er moderat – offentlig ansatte ligger generelt noen prosentpoeng under privat ansatte på slike spørsmål – men gjelder alle kategorier av offentlig ansatte, både i staten, kommuner/fylkeskommuner og i statlige foretak (oftest et helseforetak).
På spørsmålet «kritikk blir sett som mangel på lojalitet» viser svarene imidlertid et motsatt mønster: Offentlige ansatte er oftere enn privat ansatte uenig i denne påstanden. Det kan muligens forstås ut fra at ordet lojalitet forstås på litt andre måter.
Selv om spørsmålene ikke er de samme, bekrefter denne undersøkelsen et mønster som har kommet fram i tidligere undersøkelser gjennomført av FAFO. Disse viser også at ansatte opplever trangere ytringsrom enn privat ansatte, med forverring over tid.
36 prosent av norske arbeidstakere mener arbeidslivet utvikler seg i autoritær retning, og rundt 40 prosent at toppledelsen får stadig mer makt. Bare 15 prosent mener at arbeidslivet blir mer demokratisk. Noen flere privat ansatte mener at utviklingen går i autoritær retning, men forskjellen er liten. I synet på endring i toppledelsen er forskjellene tydeligere; 43 prosent av ansatte i statlige foretak (ofte helseforetak) og 45 prosent kommunalt ansatte mener toppledere får mer makt, mot 37 og 38 prosent blant henholdsvis statlig ansatte og privat ansatte.
Denne opplevde endringen er ikke ny; også i forrige undersøkelse (2022) fortalte ansatte om stadig økende toppstyring, men andelen er enda høyere i 2024. Rapportforfatterne vil ikke konkludere på om dette er en reell endring, fordi utvalget er litt annerledes.
Offentlig ansatte opplever mindre innflytelse enn privat ansatte. Det gjelder innflytelse både over eget arbeid, organisering av arbeidet, og virksomhetens beslutninger, og det gjelder alle kategorier av offentlig ansatte. Ansatte i statlige foretak – ofte helseforetakene – skårer lavest av alle, på alle kategorier som gjelder innflytelse.
Gjennomsnittstallene viser liten opplevd endring i innflytelse, men her er det ganske ulike syn: Bare halvparten mener innflytelsen er uendret siste tre år, mens de andre fordeler seg omtrent likt mellom å oppleve å ha fått mer eller mindre innflytelse. Ledere skiller seg tydelig ut både ved opplevd innflytelse, og opplevelse av positiv endring i egen innflytelse de siste tre årene.
Undersøkelsen viser også en sterk sammenheng mellom opplevd endring i innflytelse, og tilfredshet med jobben.
Friheten til å ytre seg eksternt er ikke et sentralt tema for undersøkelsen, men inngår i et spørsmål til respondentene om hva de synes er viktig. Mulighet til å uttale seg offentlig om virksomheten prioriteres høyest av statsansatte, der 51 prosent sier at dette er svært viktig eller viktig, mot 44 prosent blant ansatte i kommune/fylkeskommune og i statlige foretak.
Blant yrkesgrupper ser det ut til at lærere skiller seg ut ved å ved å være særlig opptatt av dette: Hele 32 prosent velger ytterpunktet av skalaen og sider dette er «svært viktig», mot rundt 20 prosent i andre kategorier av offentlig ansatte.
Når det gjelder vektlegging av å kunne ytre seg internt, skiller «Forsvar, politi og rettsvesen» seg klart ut. Her har 55 prosent valgt ytterpunktet av skalaen («svært viktig»), noe som er uvanlig i slike undersøkelser. Både Forsvaret og Politiet har de siste årene hatt en rekke store varslingssaker.
I anledning undersøkelsen har AFI utviklet indekser for tre former for ledelse. Ifølge disse skårer offentlig sektor lavere på åpenhet og mer på formalisme og kontroll enn private virksomheter, når de vurderes av deres egne ansatte.
Åpenhet er forklart som «samarbeidsorientert ledelse som er åpen for kritikk og innspill fra de ansatte». Formalisme er «preget av byråkratisering og toppstyring», og kontroll kjennetegnes av en «ledelse som anser kritikk som illojalt og som er opptatt av å kontrollere ansattes adferd og holdninger».
Forskjellene er små, og når det gjelder kontroll er differansen så liten at forskerne tolker det som ingen forskjell. En mulig forklaring på forskjellen kunne ha vært at offentlige virksomheter ofte er store, og undersøkelsen viser at små organisasjoner har mer åpenhet og mindre formalisme enn større. Men dette forklarer ikke at kommunene, som ofte er relativt små, skårer lavest på åpenhet og høyest på formalisme.
Generelt skjer en svak økning i formalisme og reduksjon av åpenhet over tid. Det samsvarer med andre deler av undersøkelsen: Mellom 53 og 57 prosent av alle offentlige ansatte, betydelig flere enn privat ansatte, sier at «lederrollen har blitt mer byråkratisk det siste tiåret». Ansatte i stat og statlige foretak svarer oftere at «ledere bruker mye tid på å kontrollere ansattes atferd» – men kommunalt ansatte er ofte uenig i det.
Undersøkelsen viser sterk sammenheng mellom ledelsesformen «åpenhet» og fornøyde ansatte; arbeidsgivere med høye skår på åpenhet har også mest fornøyde ansatte. Tilsvarende er det omvendte sammenhenger mellom fornøyde ansatte og ledelsesformene «formalisme» og «kontroll». Disse variablene korrelerer også sterkt med andre variabler som ansattes misnøye med toppledelsen, HR, informasjon fra ledelsen, og rapporteringskrav.
Prosjektleder Inger Moen Dahl ved AFI mener at noen forskjeller mellom privat og offentlig sektor er naturlig.
– Mange offentlig ansatte, eksempelvis innen helse og sosial sektor, har jobber som i stor grad styres av regler og brukernes rettigheter. Bruk av faglig skjønn kan være begrenset for eksempel som følge av prinsipper om likebehandling, eller fordi offentlig sektor skal være politisk styrt, sier hun.
– I årets barometer har vi vært opptatt av at det trengs en ny debatt om hva demokrati på arbeidsplassen/arbeidsplassdemokrati betyr. Da må vi også diskutere hva som er spesielt for offentlig sektor, og hvor grensene mellom politisk styring og arbeidsplassdemokratiet skal gå. Vi vet fra andre undersøkelser at tillitsvalgte i staten blir møtt med at saken er «politisk» og derfor ikke skal behandles etter reglene i hovedavtalen. Hva betyr dette for ansattes og tillitsvalgtes muligheter for å medvirke? Samtidig er det jo svært viktig at partssamarbeidet fungerer godt i offentlig sektor, det er en forutsetning for god drift og god bruk av skattepengene våre, sier Dahl.
Medbestemmelsesbarometeret har vært gjennomført siden 2016 i et samarbeid mellom Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved OsloMet og fagforbundene Legeforeningen, Norsk Tjenestemannslag (NTL), Politiets Fellesforbund. Årets undersøkelse er finansiert av de to sistnevnte. Undersøkelsen kan regnes å være representativ for den seriøse delen av arbeidslivet – altså ikke for ansatte med løsere tilknytning til arbeidslivet og deler av arbeidslivet der man i liten grad svarer på spørreundersøkelser.
Hva er dine erfaringer? Opplever du endret ytringsrom på jobben, eller mer autoritær ledelse? Del i kommentarfeltet! Du kan også bruke vår digitale løsning for å tipse redaksjonen eller dele erfaringer med egne ord.
0 kommentarer til «Ny undersøkelse bekrefter trangere ytringsklima i offentlig sektor».