Journalistikk og debatt om offentlig sektor – med offentlig ansatte som viktigste kilde
Journalistikk og debatt om offentlig sektor
Logg inn
«Husorgan for utenrikstjenesten» var den formelle undertittelen, og i praksis var UDposten en slags lokalavis for Utenriksdepartementets ansatte i Oslo og på utenriksstasjonene. Tidvis var den en viktig kanal for formidling av kritikk og kritisk refleksjon på måter som det ikke var rom for i andre kanaler.
Siste utgave kom i 2020. Det er ikke sagt noe formelt til de ansatte at den er lagt ned, men ansatte som Artikulert har vært i kontakt med regner den som nedlagt. Flere beklager at en mulighet for kritisk intern ordveksling er borte.
UDs ledelse vil ikke formulere seg på den måten.
– UDposten var basert på frivillighet, og vervet som redaktør vekslet mellom forskjellige medarbeidere som meldte seg til oppgaven. Det er ingen formell beslutning om UDposten skal gjenoppstå eller ikke, sier kommunikasjonssjef Tuva Raanes Bogsnes.
– UDposten fylte en viktig rolle som organ for betraktninger om aktuelle saker i departementet, også av kritisk art. Vi vurderer kontinuerlig hvordan vi kan legge enda bedre til rette for ansattes mulighet til å dele ytringer på vårt intranett eller på andre relevante kanaler som alle ansatte har tilgang til.
– Vi jobber hele tiden med å videreutvikle UDs interne nettsider (UDintra) for å sikre god internkommunikasjon, sier hun videre.
UDintra og UDposten har imidlertid ganske ulik status. UDintra er en jobbrelatert kommunikasjonsplattform etablert og redigert av arbeidsgiver, med tematikk bestemt av de som redigerer plattformen.
UDposten var gjenstand for noe som kan minne om redaktørplakaten: Tematikken ble valgt av redaktør, som hadde ganske frie tøyler – også til å kritisere sin «eier», UD. Fra tid til annen ble det publisert ganske skarp kritikk av hvordan organisasjonen løser sitt oppdrag, og dette var langt på vei forventet og akseptert.
Det samme er kanskje lov, men er ikke forventet på UDintra. Ansatte forventes å bruke intranettet til kommunikasjon relatert til egne arbeidsoppgaver og ansvarsområder, eller tematikk som de inviteres til å ytre seg om gjennom saker som er lagt ut av ledelsen eller ledelsens representanter. Det forventes å følge vanlige normer for internkommunikasjon, som i UD innebærer en diplomatisk tone der man veier sine ord nøye.
UDposten var i praksis et annerledes ytringsrom med en annen takhøyde både for tematikk og tone. Det er vanskelig å se for seg andre kanaler for å dele kritiske ytringer med hele resten av organisasjonen uten at det vil bli oppfattet som et normbrudd.
De to skiller seg også ved at UDposten var assosiert til horisontal kommunikasjon fra ansatt til ansatt, mens UDIntra assosieres til linja: Størstedelen av innholdet legges ut av ledelsen eller en representant for ledelsen, som ansatte kan gi tilbakemelding på «oppover».
At UDposten og UDintra har forskjellige roller, illustreres av at UDposten også har publisert ansattes kommentarer til noe som tidligere har vært sagt på UDintra.
At UDposten ikke lenger gis ut, kan ses i lys av at flere undersøkelser viser at ytringsrommet er blitt trangere i offentlig sektor de siste årene. Det foreligger ikke data spesifikt for UD, og organisasjonen er såpass ulik andre deler av statsforvaltningen at det ikke nødvendigvis har skjedd samme utvikling. Men mange ansatte er av den oppfatning at UD har lite rom for intern kritikk, preges av lojalitet oppover, og at divergerende eller kritiske ytringer kan påvirke framtidige muligheter i organisasjonen.
Et hint om den interne ytringskulturen er gitt i nest siste utgave av UDposten, der det ble sagt at redaksjonen hadde problemer med å få ansatte til å stille opp til «fem på gangen» og det ble forklart med frykt for konsekvensene.
UDposten var intern, men ikke unntatt offentlighet, og noen ytringer nådde media.
Et eksempel er da OECD-ambassadør Mette Kongsheim i 2005 tok et kraftig oppgjør med mannskulturen i UD. Selv etter nesten lik kjønnsfordeling mellom aspirantene over lang tid, hadde UD nesten ingen kvinner på toppen. Hun forklarte dette med «mannskultur satt i system» og «smal rekruttering av likt tenkende». Dette ble omtalt i media, som også kunne fortelle at mannlige kolleger tidligere hadde protestert mot UDs likestillingsplan – i UDposten.
Også i nyere tid er UDposten et forum for intern kritikk. De siste utgavene var redigert av André Mundal. Han sa blant annet at UD har ledere som «ikke er villig til å ta støyten med å bygge broen mellom luftige ambisjoner og systemets operasjonelle behov og rammer før det sendes nedover. Så da blir det opp til saksbehandlere å fikse det, å få det til å fungere».
Han skrev også at «å få en lederrolle betyr at en kan begynne å lukte på en stasjonssjefs-stilling, og da er det bare å bli så servil så mulig, ikke ta noen sjanser – så rykker du fremover i køen».
«Slik oppdraget til utenrikstjenesten fremstår i dag, virker det vel minst like mye som det akkumulerte resultatet av total mangel på prioritering over tid, enn noe annet», skriver han også.
Selv om dette er spissformulert, er det uttrykk for analyser som mange andre i UD deler.
Kritikk utgjorde imidlertid en begrenset del av innholdet i UDposten. Størstedelen av innholdet bestod av ulike bidrag fra ansatte med bred tematikk.
Det kunne være direkte jobbrelatert tematikk, faglige synspunkter som ansatte ønsket å formidle til sine kolleger, refleksjoner over UDs evne til å løse sitt oppdrag, eller redaksjonens intervjuer med toppledere, pensjonister. Mye var å regne som reisereportasjer eller «hjemme hos»-reportasjer i ulike ambassader og land. Ofte med et skråblikk på sin egen virksomhet, med lett ironisk tone og implisitt selvkritikk.
I 2020 publiserte UDposten en lang og velskrevet resolusjon om The Right to adequate office space i velkjent FN-språk. Denne slo fast at kontorplass var en menneskerett, og «encourages all States to take steps with a view to achieving progressively the full realization of the right to permanent office space, including steps to promote the conditions for everyone to be free from clean desks and home offices, as soon as possible, to enjoy, if possible fully the right to an permanent office».
Den uuttalte konteksten er selvsagt planene om å integrere UD i det nye regjeringskvartalet.
Kommunikasjonssjef Tuva Raanes Bogsnes er enig i at UDposten fylte en god rolle, men antyder at den ikke har samme rolle nå lenger.
– UDposten var et populært produkt, kanskje særlig blant våre kolleger på utenriksstasjoner som har satt pris på muligheten til å dele betraktninger fra arbeidet på en utenriksstasjon. Men mulighetene for kommunikasjon mellom departementet og utenriksstasjonene er en helt annen i dag enn da UDposten oppstod på 1980-tallet, med videokonferanser, intranett, Teams-grupper og digitale allmøter, sier hun.
På spørsmål fra Artikulert om UD jobber med å etablere en tilsvarende mulighet for ansatte til å ytre seg relativt fritt og på egne vegne, viser Bogsnes som nevnt til UDintra, men nevner også andre kanaler:
– Det er jevnlig åpne møter (ofte ved bruk av Teams) med henholdsvis utenriksråden og politisk ledelse, hvor det er mulig å sende inn spørsmål og kommentarer. De fleste av disse strømmes internt slik at de kan følges også på utenriksstasjonene, og man kan sende inn spørsmål og kommentarer underveis. Under stasjonssjefsmøtet hvert år er det «åpen mikrofon» etter innleggene fra departementets ledelse. Vi har et intranett hvor de aller fleste artikler har åpne kommentarfelt hvor det er fritt å ytre seg. Fagforeningene har også egne områder på intranettet hvor de kan legge ut aktuelle saker, også der fagforeningene er uenige med arbeidsgiver, sier hun.
Artikkelforfatteren har jobbet i tett samarbeid med UD over flere år, og skriver delvis på bakgrunn av egen erfaring, delvis på grunnlag av samtaler med ansatte i UD i forbindelse med denne artikkelen.
0 kommentarer til «Utenrikstjenestens lokalavis er blitt stille etter 35 år».