Likestillings-byråkrat vil framsnakke kommunene

Det hadde vært mer fristende å delta i det offentlige ordskiftet hvis det hadde vært vanligere å forandre synspunkt underveis, sier byråkrat Marianne Holden. Hun heier på et offentlig ordskifte der man søker de beste løsningene, ikke bare å vinne frem med egen løsning.

Navn: Marianne Holden

Stilling og arbeidssted: Seniorrådgiver i Avdeling for likestilling og universell utforming, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet siden 2021.

Arbeidsoppgaver: Jobber med Likestilling for utvikling (LifU), som er faglig samarbeid og kunnskapsdeling gjennom byråkrat- til byråkrat-samarbeid mellom myndigheter og institusjoner i Norge og utviklingsland.

Hva svarer du hvis en tiåring spør hva du jobber med?

Jeg jobber for at de som bestemmer i andre land kan ta gode avgjørelser og beslutninger som er best for folk flest i landet sitt.

Hva jobber du med akkurat nå?

Jeg har akkurat sendt et innspill til norske institusjoner som jobber med bistandsprogrammet «Fisk for utvikling». De ønsker å utforske hvordan de kan jobbe bedre med likestilling i sitt program, og vi har hatt en litt uformell dialog om samarbeid videre på det feltet.

Hvorfor ville du ha denne jobben?

Jeg har bakgrunn som journalist og har jobbet som det. Men så ville jeg gjerne jobbe mer faglig; ikke bare rapportere om det som skjer, men også kunne påvirke det som skjer. Jeg jobbet først i sivilsamfunnsorganisasjoner, med menneskerettigheter og kvinners rettigheter. Da oppdaget jeg at vi driver med samarbeid på institusjonsnivå i Norge. Dette ble jeg nysgjerrig på å lære mer om, og derfor begynte jeg i Bufdir, som er fagdirektorat på likestilling i Norge. En bonus at jeg også fikk muligheten til å lære mer om norsk likestillingsarbeid.

Hva gjør deg stolt av arbeidsplassen din på en god dag?

Kollegaene mine. Det å tørre å stå i den faglige rollen som de også har som fagdirektorat på likestilling. Og at de viser godt byråkratisk håndverk, som kan resultere i gode ting som er bra for Norge.

Hva er jobbens verste tidstyver?

Det kan til tider være litt mye administrasjon. Og det er helt nødvendig å drive prosjektstyring, rapportering, budsjettering og regnskap. Men noen ganger kan jeg bli frustrert hvis det brukes mye tid på styringsverktøy som ender med å bli en teoretisk øvelse. Det gjelder å finne en god balanse mellom å gjøre nok administrasjon og samtidig bidra til at man kan levere på resultater.

Hva er jobbens triveligste tidstyver?

Kaffeprat og andre uformelle møter hvor man opplever at man får nye ideer. Her mener jeg både i Norge og i samarbeidslandene. Som en lunsjprat som kan inspirere til tanker du ikke har tenkt på før. Det er jo det morsomme med å jobbe med så faglige dyktige mennesker både i Norge og på tvers av landegrensene.

Hva slags faglige spørsmål diskuteres mest på jobben din for tiden?

Her er det mye forskjellig jeg kunne nevnt. Men et tema jeg synes har vært særlig interessant i det siste, er at vi ikke kan jobbe nasjonalt uten å ta inn over oss det som skjer internasjonalt. Fagligheten i byråkratiet er under press flere steder, og byråkratiet er en bærebjelke for demokratiet.

Trives dere med faglig uenighet?

Bufdir sier uttrykkelig at det skal være en lærende institusjon hvor man skal tørre å ta de faglige diskusjonene. Og i Bufdir er det mange som har sterk faglig integritet, og da kan det bli noen diskusjoner. Det er viktig å ha rom for det. Særlig på et felt som likestilling trenger man å ta diskusjonene for å ta feltet fremover.

Hva er de siste års nyord i din sektor, som konsulenter selger dyrt og ledere lærer på kurs?

I bistandsbransjen er «partnerskap» veldig mye brukt. Et annet uttrykk er «iterativ tilnærming». Dette handler om at ikke alle programmer behøver å ha ferdig definerte aktiviteter før man har startet; man kan prøve å feile, og ha en mer fleksibel tilnærming.

Ellers så er samhandling, samordning, samordningstrappa og koordinering også ord som går igjen, som både er krevende, men selvsagt også utrolig viktig.

Når møtte du sist en representant for sluttbruker av tjenesten du jobber med?

Sist var i februar. Da var jeg på Zanzibar for å snakke om et mulig samarbeid med likestillingsmyndighetene der. Selv om samarbeidet ikke formelt var inngått, så det var vel egentlig en potensiell sluttbruker.

Hvem merker best om du gjør en god jobb denne uka?

Mine nærmeste kollegaer og familien min. Men også de institusjonene jeg samarbeider med, vil merke det.

Hva med jobben din føler du at får mindre oppmerksomhet enn det fortjener?

I Bufdir tenker jeg at det er folk som jobber i Barnevernet; de som jobber med å utvikle gode tjenester og veiledere. På likestillingsfeltet vil jeg fremsnakke kommunene. Bufdir lager systemer for hvordan man skal jobbe godt med likestilling, men det er kommunene som gjennomfører. På bistandsfeltet vil jeg trekke frem institusjonssamarbeid som noe som burde fått mer oppmerksomhet. Det har så stor verdi at institusjoner på tvers av felt og land samarbeider, spesielt i den tiden vi lever i nå.

Hva står i veien for at du kan dele dette med media?

Hvis jeg skal dele noe, må jeg kjenne på at jeg har noe å komme med. Dette har nok litt med personlighet å gjøre. Det tar også tid å delta i den offentlige debatten, og man stikker hodet frem. Jeg er nok ikke så komfortabel med det. Jeg foretrekker å ta faglige diskusjoner i interne kanaler på jobb, heller enn offentlig. Det er mange nyanser som ikke alltid kommer så godt frem, og som kan være vanskelig å kommunisere.

Jeg synes også det hadde vært mer fristende å delta i det offentlige ordskiftet dersom det hadde vært et forum for å utveksle og lære av hverandre; hvis det var slik at det var vanligere å gå inn i en diskusjon med ett synspunkt, og så underveis forandre synspunkt. Det er så harde fronter.

Jeg heier på et offentlig ordskifte hvor man er interessert i å komme frem til de beste løsningene, ikke bare vinne frem med sin egen løsning.

Hvordan tror du at medieomtale og folkesnakk om det du jobber med ville vært annerledes, hvis du og dine kolleger hadde vært mer aktive i det offentlige ordskiftet uten å føle seg bundet av lojalitetsplikten?

Jeg vet ikke helt på hvilken måte det kunne vært det. Men det handler jo om å synliggjøre mer at Norge jobber med å støtte andre institusjoner i bistanden. Ofte, særlig likestillingsarbeidet, oppfattes som veldig komplisert. Der har vi nok et ansvar for å tilgjengeliggjøre informasjon for folk og fortelle at det ikke er så vanskelig som folk tror. Målet er jo at flest mulig skal få det best mulig.

Du får anledning til å møte Stortinget og si akkurat hva du vil knyttet til hva du jobber med, med konkrete forslag til ny politikk. Hva sier du?

At det er viktig at vi tenker langsiktig, og at det er viktig å fortsette dialog med land som vi er uenige med. Jeg vil også trekke frem at det kjempeviktig å prioritere forebyggende arbeid blant barn og unge.