En lærers oppsigelse

Etter 21 år i klasserommet gir jeg meg. Oppsigelsen er ikke en resignasjon. Det er en politisk handling.

Jeg opplever å ha lykkes som lærer. Jeg er stolt over hva elevene og jeg har fått til. Sammen. Jeg kunne sikkert fortsatt til jeg gikk av med pensjon. Og fått det til. Men nå har jeg altså likevel kommet til det punktet der nok er nok. Etter 21 år i klasserommet gir jeg meg.

Ikke på grunn av lærere.

Ikke på grunn av elever.

Ikke på grunn av foreldre.

Men på grunn av hva skolen har utviklet seg til å bli de siste 20 årene.

Utviklingen vitner om en feilslått skolepolitikk. Kunnskapen blant elevene går ned. Det samme gjør trivselen og motivasjonen.

Mobbetallene og voldshendelser i skolen har derimot økt de senere årene. 40.000 lærere jobber ikke lenger i skolen, og mange vurderer å forlate yrket. Både flertallet av lærerne og eksperter på feltet vil redusere testing av elever og fjerne den lite relevante nasjonale prøven. Jeg har ikke lenger tillit til at politikerne vil lytte til faglige råd.

Jeg er lei av å kjenne på at både elevene og jeg er objekter som skal måles og veies, og av å være svar skyldig i møte med elever som ikke når opp i skolen. Elever som fra tidlige skoleår blir kategorisert som «hengende etter» og «svakt presterende».

Jeg har møtt for mange ungdomsøyne hvor gnisten fra vitebegjæret de hadde i førsteklasse, har sluknet fullstendig.

Ingen resignasjon

Oppsigelsen er ikke en resignasjon. Det er en politisk handling. Et varsko om at den politiseringen og byråkratiseringen skolen har vært gjennom, ikke har skapt en bedre skole.

Legger man til teoretisering, mål- og resultatstyring, testing, prestasjoner og konkurranse, så har man oppskriften på en skole der for få elever opplever mestring. Resultatet er at nesten 20 prosent av elevene ikke klarer å fullføre egen skolegang. Hvert år.

Lærerens innflytelse på egen profesjon er blitt vingeklippet siden Grunnskolerådet ble lagt ned i 1992, via opprettelsen av Utdanningsdirektoratet i 2004 til at lærere i dag knapt har innflytelse på innholdet i skolen.

Det er for stor avstand mellom de som avgjør skolens rammer og innhold, og lærerne som skal utføre mandatet som er nedfelt i Opplæringsloven. Tillit er byttet ut med kontroll. Enn så lenge er tillitsreformen bare ord på et papir.

Slitne lærere

Det finnes så mange lærere som gjør en fantastisk jobb i norsk skole. Altfor mange av dem opplever at de ikke får lov til å være den læreren de ønsker. Systemet hindrer dem.

Selv opplever jeg det som vanskeligere og vanskeligere å oppfylle mitt mandat i møte med elevene. Fordi man strekker seg så langt man bare klarer i møtet med enkeltmennesket, sliter man seg ut. Slitasjen blir ikke mindre av ikke å bli hørt.

I skoledebatten er foreldre blitt beskyldt for å være for kravstore i møte med skolen. Noen er nok det. Men å vektlegge konflikten mellom lærere og foreldre skjuler den egentlige konflikten.

For egentlig er lærere, foreldre og elever på samme side. På den andre siden av konflikten finner man politikere og byråkrater.

Det er på tide at lærere og foreldre går sammen og stiller felles krav til våre stortingspolitikere. Det er bare der det finnes beslutningsmyndighet som kan gjøre noe med rammene for skolen.

At en lærer forlater skoleverket, er ikke dramatisk i seg selv. Men jeg er ikke alene. Jeg går inn i en stadig voksende gruppe med ekslærere.

En grundigere begrunnelse for oppsigelsen kommer i bokform om kort tid. Uten snarlig endring av skolens rammer er jeg redd det er for sent. Med bokutgivelsen «En lærers oppsigelse – og dens begrunnelse» ønsker jeg også å bidra til at skoledebatten blir med lærere, ikke bare om.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten 3. mars.