– Vi har prøvd å løfte dette oppover i byråkratiet der vi kunne, og jeg tenkte vi måtte gjøre noe annet enn hva vi har gjort til nå. Jeg spurte min leder, som sjekket med kommunikasjonsavdelingen, og de fant ut at det var helt innafor ytringsfriheten å gå til media, forteller de Santillana.
I etterkant er hun overrasket over hvor greit det gikk. Og etter store oppslag i NRK trenger hun ikke lenger være usikker på om lovgiverne på Stortinget kjenner til en utilsiktet effekt av en lov de har vedtatt.
Den nye integreringsloven fra 2021 inkluderte noen endringer knyttet til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for personer under 18 år. Regjeringen ønsket at disse skulle gå på skole sammen med jevnaldrende. For de som allerede har grunnskoleutdanning, betyr det vanlig videregående skole.
Problemet er at fylkeskommunene har ordinært opptak til videregående bare en gang i året. Unge som kommer til Norge på «feil» tidspunkt kan i verste fall måtte vente inntil et år før de kommer inn. Det rammer bare en gruppe ungdom: de som er yngre begynner på grunnskolen, og de over 16 år som ikke har fullført grunnskole, får tilbud som grunnskoleopplæring for voksne – men ungdom mellom 16 og 18 år som allerede har grunnskoleutdanning, kan risikere å gå ledig i månedsvis i en avgjørende tid av oppveksten.
Reportasjen i NRK kan du lese her. I tillegg brukte NRK hele seks minutter til saken på Nyhetsmorgen.
Dette er noe lovgiverne ganske sikkert ikke visste da de vedtok loven – og kanskje ikke før NRK meldte det i forrige uke.
– Vi har prøvd å løfte dette oppover i systemet der vi kunne. Det virker som om problemet er forstått, for det er blitt kommentert ved noen anledninger. Likevel snakker departementet på en måte som tyder på at de ikke har tenkt gjøre noe med det. Det gir meg en følelse av at de på en måte skjønner det, men skjønner ikke egentlig hva det betyr i praksis for de menneskene det gjelder, forteller Ida Enebakk de Santillana.
ansvaret skyves frem og tilbake, og det hele blir en slags sirkeløvelse
De Santillana hadde jobbet med kommunalt integreringsarbeid før hun begynte som fylkeskommunal byråkrat omtrent samtidig som integreringsloven trådte i kraft i januar 2021. Den nåværende stillingen som rådgiver på integreringsfeltet i Rogaland fylkeskommune har hun hatt i halvannet år. Hun oppdaget ganske raskt dette hullet i lovverket.
– Vi som jobber med integrering i fylkeskommunen ser dette best, fordi vi har kontakt med de som jobber med flyktninger og innvandrere i kommunene. Jeg har også jobbet direkte med denne målgruppen i mange år selv, og tror derfor jeg kan se for meg hva ventetiden kan gjøre med de saken gjelder. De som jobber med inntak til videregående skole ser søknadene, men er ikke så tett på den enkelte. Derfor tenker de kanskje ikke så mye på hva som egentlig skjer mens de venter på skoleplass. Og så er det nok mange som ikke kjenner systemet så godt i detalj som det vi gjør i vår faggruppe. Det er nok for eksempel flere i fylkeskommunene rundt om i landet som tenker at disse ungdommene får et større tjenestetilbud i kommunene enn det de faktisk gjør, forteller hun.
– Når dere ser et slikt problem, hvem melder dere fra til? Hva er linja?
– Vi har meldt fra om det internt i fylkeskommunen, i fylkeskommunens integreringsnettverk, og i dialog utad, blant annet med Statsforvalteren som har løftet problemstillingen videre til Justisdepartementet. Vi har løftet problemstillingen med Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og IMDI kjenner også til utfordringen. Men en del av problemet er at ansvaret skyves frem og tilbake, og det hele blir en slags sirkeløvelse, sier hun.
– Så tenkte jeg at jeg må prøve noe annet enn det vi har gjort til nå. Først ville jeg skrive et leserinnlegg, men var usikker på om det var greit når jeg var ansatt i fylkeskommunen. Jeg spurte min leder, som sjekket med kommunikasjon, og de fant ut at det var helt innenfor rammene av ytringsfriheten, sier hun.
Deretter gikk det raskt.
kanskje ikke så komplisert som man tenker
– Jeg kontaktet først Stavanger Aftenblad uten å få respons, men så kom jeg i kontakt med NRK. De syntes det var bedre å lage reportasje enn at jeg skrev leserinnlegg. Det syntes jeg også, for da kommer det ansikter på saken. Men jeg tenkte at det var noen andre enn meg som måtte uttale seg, siden jeg ikke kunne snakke på vegne av fylkeskommunen. Vi avklarte at seksjonssjef for inntak skulle uttale seg. Men NRK kom tilbake til meg og spurte om jeg kunne svare på spørsmål som fagperson. Da tok jeg en ny runde med både seksjonsleder og kommunikasjon for å sjekke at det var greit, og det var det, sier De Santillana.
Reportasjen har altså to kilder fra samme kontorlandskap: En leder snakker på vegne av institusjonen, og en rådgiver som snakker som fagperson. Selv om De Santillana ikke sier det selv, kommer det tydelig fram av NRK–reportasjen at de to har ulik forståelse av problemet og om veien videre.
– Opplevde du noe skepsis til at du ville gå til media?
– Nei, ikke egentlig. Jeg var egentlig overrasket over hvor greit det gikk. En lærdom for framtiden er at dette er kanskje ikke så komplisert som man tenker. Men det var jo litt usikkerhet, og jeg tror ikke lederen min hadde så mye erfaring med det, så han måtte sjekke.
– Det var tydelig avklart med ledelsen at du skulle snakke på egne vegne og ikke på vegne av fylkeskommunen?
– Ja, det lå til grunn fra min side da jeg først spurte min leder. Jeg ønsket å snakke på egne vegne, og at noen andre snakket på vegne av fylkeskommunen, sier hun.
det har snart gått fire år, og de trenger ikke vurdere det lenger
Også i ettertid har dette vært uproblematisk i organisasjonen.
– Jeg har fått positiv respons fra nære kolleger, men ikke hørt så mye utenfra bortsett fra en politiker som har tatt kontakt, noe som er veldig bra. Jeg har ikke opplevd noen form for uro rundt at jeg gikk til media, men flere sier at selve saken er underlig.
de Santillana er likevel ikke veldig optimistisk om veien videre.
– Jeg er glad for at saken ble belyst, men skulle ønske at Kunnskapsdepartementet hadde blitt stilt litt flere spørsmål. Jeg er redd saken stopper litt opp fordi KD ga et svada–svar til NRK av samme type som de ville ha gitt til oss: at de «vil vurdere». Men det har snart gått fire år, og de trenger ikke vurdere det lenger. Jeg synes departementet slipper billig unna, for å si det sånn. Kanskje blir det bare denne artikkelen i media, som departementet har svart ut og så blir det med det.
– Hva er det som ikke fungerer så godt som det burde når offentlig ansatte må gå til media for å få oppmerksomhet?
– Det grubler jeg også på. Jeg tror det skjer en utvanning av problemstillingen når informasjonen går gjennom flere nivåer. De som sitter langt fra, klarer ikke å forstå problemet helt selv om de har informasjonen. Jeg prøver å forklare at dette handler om unge mennesker som sitter hjemme, men den forståelsen synes litt fjernt for dem.
– En utfordring i denne saken er at den går utover noen som ikke har noen andre som sier fra. De har ikke foreldre som sier fra offentlig og kanskje kjenner noen politikere. Under koronaen var det uhørt når ungdommer var hjemme i noen uker, men vi har ungdommer som er hjemme i månedsvis uten at det får oppmerksomhet. Når systemet rammer noen som ikke har noen til å gå i fakkeltog for seg, ligger et stort ansvar på oss som jobber i byråkratiet. Og det ser ut til at lovgiverne lytter mer til det de leser i media enn det de får fra sine egne, fra forvaltningen.
systemet rammer personer som ikke har noen til å gå i fakkeltog for seg
– Det er ikke så vanlig at en rådgiver i byråkratiet bli intervjuet i media. Jeg må bare spørre: Er du en byråkrat som ikke har forstått din rolle?
– Hehe, ja, dette var litt vanskelig for meg. Hva er innafor byråkratrollen? Men jeg tror samtidig det er et problem at vi sjelden trer ut av rollen. Vi blir kanskje for «lojale», på den måten at alle bare gjør sin lille bit. Det er så mange kamper å ta, og man kan fort bli litt maktesløs. Jeg tror også det er lett å vri oppmerksomheten litt: Istedenfor å tenke at dette handler om mennesker og å drøfte hvordan man kan løse utfordringen, dreier diskusjonene mot hvem som har ansvar, ressurser og sånt. Og da blir det kanskje slik at selv når man ser hva dette betyr for den enkelte, så kan man gi litt opp. Av og til får jeg følelsen av at vi står i en slags byråkratisk gaslighting, sier de Santillana.
– Er det andre forhold i forvaltningen som du mener at noen bør si fra om?
– Ja, absolutt! Jeg sa til journalisten at hun gjerne kunne ha laget en hel serie, men nå måtte vi ta det som brant mest. Det er mye annet som burde vært belyst, og som handler om en del av det samme.
– Hva er ditt råd til andre som jobber i forvaltningen, som ser ting som ikke er som det skal være?
– Jeg tenker at det ideelt sett bør være mye større åpenhet rundt det vi observerer som byråkrater. Å belyse et problem trenger ikke handle om å sette sine ledere eller egen organisasjon i et dårlig lys, men om strukturelle utfordringer som det bør være åpenhet rundt.
– Men der tror jeg vi har en lang vei å gå, sier Ida Enebakk de Santillana.
Ps. Regjeringen har demonstrert kjennskap til problemet ved å omtale det løselig i Meld St 17 (2023-2024) «Om integreringspolitikken: Stille opp og stille krav». Men det er omtalt uten forslag til løsning, selv om en løsning ikke trenger være særlig vanskelig. For andre aldersgrupper har kommunene allerede plikt til å sørge for opplæring «så snart som mulig og senest innen tre måneder». Stortingsmeldingen er for øvrig på 195 sider og det som står om dette problemet er ullent og vanskelig å forstå om man ikke kjenner konteksten. Derfor er det slett ikke sikkert lovgiverne på Stortinget har fått med seg disse utilsiktede konsekvensene av sin egen lov – iallfall ikke før de hørte om det på NRK i forrige uke.
0 kommentarer til «– Når systemet går utover personer som ikke har noen til å gå i fakkeltog for seg, ligger et stort ansvar på oss som jobber i byråkratiet».