I sin masteroppgave så Egeland på om det finnes ulikheter, og i så fall hvilke, i den rettslige vurderingen av ytringsfrihet i offentlige og private arbeidsforhold. Avhandlingen ble levert ved Universitetet i Oslo, og var støttet av Fritt Ord.
Hvorfor valgte du dette temaet?
– Jeg har hatt en gradvis voksende interesse for dette temaet de siste årene. Jeg har alltid syntes ytringsfrihet er interessant, og så har interessen for arbeidsrett blitt stadig større. Samtidig er jeg inspirert av samboeren min. Hun er fengselsbetjent, og de siste årene har det vært en del mediefokus på underbemanning og utfordringene som henger sammen med det.
Offentlig ansatte har både mer og mindre ytringsrom enn ansatte i privat sektor
– Jeg fikk også tips til problemstillinger fra Artikulerts redaktør, og det var et av hans forslag som ble problemstilling for oppgaven. Også veilederen syntes det var et veldig spennende tema.
Hva fant du ut?
– På generelt plan er det de samme rettsreglene som gjelder uansett om du er ansatt i offentlig eller privat sektor – det er Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og andre konvensjoner. Samtidig kan det at man er ansatt i offentlig sektor, få betydning som et selvstendig element når det gjelder momentene som spiller inn i en ytringsfrihetssak. Det gjelder blant annet allmenn interesse, betydningen av stillingen man står i, og funksjonen man har.
Både mer og mindre ytringsrom
Kort oppsummert: Det er ikke generelle og prinsipielle forskjeller i ytringsfriheten, men konkrete momenter kan påvirkes av om man er ansatt i offentlig eller privat sektor, forklarer Egeland, og fortsetter:
– Ytringsfrihetsvurderingene er såpass skjønnsmessige og konkrete at det vil uansett være de faktiske forhold i den enkelte saken som avgjør.
– Det at man er offentlig ansatt kan trekke i begge retninger – altså både i retning av at man har videre og at man har smalere ytringsfrihet enn i privat sektor. Dette henger sammen med både hva slags type ytringer man kommer med, og med hva slags stilling man har.
Må skille mellom ytringer
I oppgaven valgte Ivar derfor å skille mellom ulike typer ytringer.
– For eksempel når det gjelder politiske ytringer, er det mer nærliggende å tenke at en offentlig ansatt, avhengig av stillingen de innehar, kan ha litt smalere ytringsfrihet enn en ansatt i det private, særlig i embetsverket. Dette handler om det demokratiske systems legitimitet – at man skal respektere resultatet av de demokratiske prosessene. Befolkningen skal ha tillit til at det er politikken som er valgt inn som skal gjennomføres.
– Hvis man jobber tett på politikerne som tar beslutninger, må man derfor være litt forsiktig med å gi uttrykk for sterk uenighet i politiske prioriteringer. Samtidig har man ansvar for å si ifra hvis det går på bekostning av det faglige.
Det er altså litt snevrere ytringsfrihet for visse offentlig ansatte – de som jobber tett på politisk ledelse – når det er snakk om politiske ytringer. Men dette vil ikke gjelde for eksempel lærere eller sykepleiere, forklarer Egeland.
En offentlig ansatt som engasjerer seg i samfunnsdebatten på sitt fagfelt, er helt i kjernen av det Grunnloven beskytter
– Når det gjelder faglige ytringer, derimot, så kan gjerne ytringsfriheten anses å være noe videre i offentlig sektor enn i privat. Der vil momenter som allmenn interesse veie tungt: Det er kanskje enda viktigere for folk at offentlige virksomheter drives faglig forsvarlig enn at privat sektor gjør det.
Kort oppsummert vil altså offentlig ansattes ytringsfrihet på noen områder kunne være litt snevrere enn private ansattes, på andre områder litt videre. Og på mange områder helt lik. Hva slags stilling man har, spiller også inn.
Overrasket over EMD
Var det noen funn som overrasket deg? Eller som var annerledes enn du hadde sett for deg?
– Det var kanskje litt overraskende å lese noen av dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Der aksepteres det gjerne at offentlige arbeidsgivere i visse tilfeller krever politisk nøytralitet – dette anses altså ikke å være i strid med EMK.
Et eksempel Egeland trekker frem, er en sak fra Tyskland, hvor en lærer hadde tilhørighet til et kommunistisk parti og ble oppsagt på grunn av politisk tilhørighet. I dommen uttaler EMD at det i utgangspunktet var greit å gripe inn, men at oppsigelse ikke var proporsjonalt.
Hos Sivilombudet taper arbeidsgiver hver gang
– I Norge kan det se ut til at man er litt strengere overfor arbeidsgiver.
En del slike saker kommer opp for Sivilombudet. Den rettskildemessige vekten av disse uttalelsene er begrenset, men ofte kommer ikke slike saker opp i rettssystemet. Og hos Sivilombudet taper arbeidsgiver hver gang, på inngrep som for eksempel å kalle inn en ansatt til et møte om et Facebook-innlegg, fordi det blir ansett som et inngrep i ytringsfriheten, forteller Egeland.
Ytringsform har noe å si
– Men ytringsform vil selvsagt ha noe å si også. Er man saklig, men kontroversiell, vil det typisk være greit, mens dersom man er respektløs og ekstrem, kan det stille seg annerledes.
Har du lært noe nytt?
– Jeg har lært masse nytt! Det er mye som ikke er selvsagt, selv etter å ha studert juss. For eksempel at også private arbeidsgivere kan bli holdt ansvarlig for inngrep i ansattes ytringsfrihet, selv om menneskerettighetene i utgangspunktet gjelder for inngrep fra det offentlige. En annen ting er at lojalitetsplikten kan være grunnlag for inngrep i ytringsfriheten. Det står ikke noe sted. Men det aksepteres av domstolene, også av EMD.
Dobbel lojalitetsplikt
Samtidig sitter han igjen med mange spørsmål.
– Det er mange potensielle masteroppgaver på ytringsfrihet i arbeidslivet!
Kan du si litt mer om forholdet mellom lojalitetsplikten og ytringsfriheten?
– Lojalitetsplikten kan være vanskelig for en ansatt å forholde seg til. Når har man opptrådt illojalt? Det kan ha stor betydning dersom man har opptrådt illojalt, og da er det som ansatt viktig å vite hvor grensene går.
Om man er ansatt offentlig eller privat, har også betydning i forbindelse med lojalitetsplikten, sier Egeland. Skal arbeidsgiver kunne gjøre inngrep i ytringsfriheten basert på lojalitetsplikten, må det være en ytring som kan gjøre unødig skade på arbeidsgivers legitime interesser eller det må være konstatert en faktisk skade på arbeidsgivers legitime interesser. Det vil være en konkret vurdering av hva som er legitime interesser, avhengig av hva slags arbeidsgiver det er, og om det er offentlig eller privat sektor.
Man kan si ifra om ting offentlig selv om det klart kan skade arbeidsgivers interesser
– I privat sektor kommer kommersielle interesser i forgrunnen. I offentlig sektor har man en dobbel lojalitetsplikt, som det vises til i rettsavgjørelser og forarbeider til Grunnloven: overfor arbeidsgiver og overfor folket for øvrig. Det er fordi at man som offentlig ansatt har et samfunnsoppdrag, og et ansvar for å opplyse resten av befolkningen. Og da er det situasjoner hvor man kan si ifra om ting offentlig selv om det klart kan skade arbeidsgivers interesser.
Grensene er uavklart
Er det altså sånn å forstå at lojalitetsplikten i privat sektor er strengere enn i offentlig?
– Vel, det har litt å gjøre med den offentlige interessen i den informasjon som kommer frem i offentlig vs. privat sektor. Det at offentlig ansatte engasjerer seg i samfunnsdebatten generelt, blir fremhevet i blant annet forarbeider til Grunnloven. En offentlig ansatt som engasjerer seg i samfunnsdebatten på sitt fagfelt, er helt i kjernen av det Grunnloven beskytter.
Det er ikke du som skal begrunne at du kan ytre deg
Egeland peker på at det er viktig å være oppmerksom på at grensene her i stor grad er uavklart, fordi man ikke har hatt veldig mange saker for domstolene om dette. Varslingssaker kommer ofte opp for domstolene, men ikke ytringsfrihetssaker.
– Generelt kan det være grunn til å tro at ytringsfriheten er videre for en arbeidstaker enn det en gjennomsnittlig arbeidstaker tror selv, både i det offentlige og det private. Du har rett til å ytre deg. Du behøver ikke begrunne at du skal få ytre deg. Det er arbeidsgiver som må begrunne eventuelle inngrep opp mot grunnloven.
– Sivilombudet og Ytringsfrihetskommisjonen har begge kommet til at arbeidstakere generelt kvier seg for å ytre seg offentlig, fordi de tror grensene er snevrere enn de egentlig er.
Arbeidstakere kvier seg for å ytre seg offentlig fordi de tror grensene er snevrere enn de egentlig er
Egeland understreker at det både er de arbeidsrettslige inngrepene og det at man ikke ønsker å bli oppfattet som en problematisk type på jobb, som gjør at folk kvier seg for å ytre seg.
– Og sistnevnte er det vanskelig for jussen å gjøre noe med, forklarer han.
– Da er vi over i det som har med ytringsklima å gjøre, mer enn ytringsfrihet. Arbeidsgiver har en plikt til å ivareta arbeidsmiljøet, inkludert ytringsklimaet. Men her sier Ytringsfrihetskommisjonen at løsningen sannsynligvis ligger i de interne retningslinjene, heller enn i regelverket. Grunnloven beskytter arbeidstakers ytringsfrihet på en måte som gjør at det skal mye til for en arbeidsgiver å gripe inn. Men det er vanskelig å si hva slags grep som kan rette opp et ytringsklima man ikke er fornøyd med. Det er nok gjerne interne reglementer og måten man snakker om det å ytre seg på på jobb, som gjør at folk vegrer seg for å ytre seg, og dermed dette man må fokusere på med hensyn til ytringsklima.
Er det noe du har lyst til å legge til om oppgaven helt til slutt?
– Jeg vil gjerne understreke dette: Alle inngrep i ytringsfriheten må begrunnes av arbeidsgiver. Hvis du lurer på om du kan si noe eller ikke, så er utgangspunktet at du kan det. Det er ikke du som skal begrunne at du kan ytre deg.
Egeland jobber nå som advokatfullmektig i Aurlien Vordahl & Co.
Red.anm: Den intervjuede er i slekt med Artikulerts redaktør.
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.