Juristen som flaskehals – eller som offer for systemet?

Jurister får ofte skylden for at prosesser stopper opp i offentlig sektor. Kanskje er det ikke juristene som bremser utviklingen, men styringskulturen som svikter – og overlater ansvaret til juristene.

Skribenten er spesialrådgiver i Arbeids– og velferdsdirektoratet (NAV).

Offentlig sektor peker ofte på jurister som årsaken til at ting stopper opp. Men kanskje er problemet et helt annet sted.

Det har blitt vanlig å peke på jurister og juridiske avdelinger som flaskehalser i offentlig sektor. «Det stopper opp hos juristene», hører vi ofte. Men kanskje ser vi bare symptomet – ikke den egentlige årsaken.

For det virkelige problemet ligger i hvordan vi strukturerer ansvar og beslutningsmyndighet. Offentlig sektor henger etter i å realisere potensialet som ligger i bruk av data. I stedet bruker vi enorme ressurser på å forsøke å eliminere risiko. Men jakten på null risiko er kanskje den største risikoen av dem alle.

Å ikke ta grep – å ikke gripe de mulighetene data gir med begge hender – er i seg selv uansvarlig. Som jeg har skrevet tidligere: Å ta ansvar for potensiell risiko, er også å ta eierskap til et politisk ansvar. Det er forståelig at mange ledere skyr dette. Men konsekvensen er en risikovilje nær null.

Juristen som beslutningstaker – uten støtte

Frykten for å gjøre feil har skapt en kultur der ansvar uthules og pulveriseres. Styringsmodeller etterlater et tomrom som juristene ender opp med å fylle – ikke fordi de vil, men fordi ingen andre trår til. Enten det skyldes usikkerhet, frykt eller mangel på kompetanse – resultatet blir det samme: Juristene blir beslutningstakere.

I et velfungerende system er juristen en rådgiver. En som bidrar til risikovurderinger, klargjør konsekvenser og styrker beslutningsgrunnlaget. Men i dagens styringsklima blir juristene ofte gjort ansvarlige for beslutningene. Juridiske avdelinger fungerer som en slags garantiordning – ikke for å håndtere risiko, men for å fjerne den fullstendig.

Dette er uheldig. Ikke bare bremser det innovasjon og gjennomføring – det uthuler og pulveriserer også lederansvaret.

Når ansvar blir alles, blir det ingens

Min research viser at offentlig sektor – med de beste intensjoner – har utviklet styringsmodeller som i større grad handler om å unngå feil enn å skape verdi. Dette ser vi i utredningsinstrukser, tildelingsbrev, porteføljestyring og det daglige arbeidet med etterlevelse og kontroll.

Samtidig forsøker mange offentlige virksomheter nå å utvikle nye arbeidsformer bygget på verdikjeder og tverrfaglige team. Men de møter motstand i en kultur og struktur som fortsatt er preget av det tidligere nevnte fokus.

Et tydelig eksempel er de mange og ofte uklare ansvarsmatrisene. Når ingen vet – eller tør – å eie risiko, lager man prosesser der «alle» skal være med. Resultatet er at ingen tar den reelle beslutningen eller ansvaret.

Igjen: Juristene må fylle tomrommet.

Juridisk kvalitet er ikke det samme som god styring

Én ting er sikkert; Juridisk kvalitet er ikke det samme som styringskvalitet. En beslutning kan være juridisk korrekt, men strategisk uklok. Den kan innebære juridisk risiko – og likevel være politisk nødvendig.

Det er ledernes ansvar å balansere dette – ikke juristenes.

Tverrfaglighet og tydelige roller

Et fellestrekk i mange av de styringsmodellene jeg har studert, er mangelen på reell tverrfaglighet i de strategiske beslutningsprosessene. Skal jurister og andre fagmiljøer spille den rollen de er ment å ha, må de involveres på riktig måte – og til riktig tid.

Tre konkrete grep

Her er tre konkrete grep som jeg mener er nødvendig for å komme inn på riktig spor.

1. Avklar roller og beslutningsmyndighet. Hvem eier risikoen – og hvem rådgir? Dette må være tydelig, spesielt i komplekse utviklingsløp.

2. Styrk lederkompetansen i risikohåndtering. Det hjelper ikke å «delegere risiko til juristene» hvis ledere ikke er villige til å stå i det ubehaget som følger med reell beslutningsmyndighet.

3. Etabler tverrfaglige fora for vurdering. Juridisk risiko må vurderes sammen med teknologisk, økonomisk og strategisk risiko – og balanseres i produktvurderinger, styringsgrupper og porteføljestyring.

Juristen som medspiller – ikke bremsekloss

Jurister kan være en uvurderlig innovasjonsressurs i det offentlige. Men det krever at vi slutter å bruke dem som forsikringspoliser. Det forutsetter at vi som system – som ledere, spesialister og organisasjoner – tar vår del av ansvaret.

For kanskje er det ikke juristen som er flaskehalsen.

Kanskje er det vi som har bygget et system som gir dem få andre valg.