Journalistikk og debatt om offentlig sektor – med offentlig ansatte som viktigste kilde
Journalistikk og debatt om offentlig sektor
Logg inn
Kommunaldirektør Kjell Wolff i Bergen kommune er invitert til samtidig imøtegåelse av faktiske utsagn i dette leserinnlegget, men har ikke benyttet seg av anledningen.
Jeg varslet forsvarlig og i tråd med reglene, først til nærmeste leder. Men istedenfor å bli tatt på alvor, ble varselet ignorert. Ingen grep inn.
Kort tid etter opplevde jeg mobbing og trakassering – fordi jeg hadde varslet. Jeg forsøkte å varsle om dette også, men igjen uten hjelp. Jeg gikk hele linjen opp, helt til de øverste kommunaldirektørene i Bergen kommune. Resultatet? De valgte ikke å beskytte meg –i stedet opplevde jeg at de deltok i trakasseringen.
Jeg har arbeidet trofast i samme tjenester siden 1997, alltid med de beste skussmål og som en lojal ansatt som fulgte lovverket. Først da jeg varslet om kritikkverdige forhold, ble jeg gjort til et problem.
Da kommunaldirektørens egen varslingsgruppe (BLED) ble kontaktet, håpet jeg på hjelp. I stedet opplevde jeg latterliggjøring og bagatellisering. Jeg kontaktet HR, byombudet, kontrollutvalget, ordførere, byrådsleder, bedriftshelsetjenesten – men alle fraskrev seg ansvar med at de «ikke kunne gå inn i enkeltsaker». Systemet sviktet fullstendig.
Jeg meldte saken inn til ulike tilsynsorganer. De pekte på hverandre. Ingen grep inn.
Gjengjeldelsen eskalerte.
I mars 2024 fikk jeg en oppsigelse som jeg mener er ulovlig. Den ble regissert av en kommunaldirektør og en HR-jurist jeg tidligere hadde varslet om for mobbing. De lot de en annen kommunaldirektør signere oppsigelsen, noe som ga inntrykk av habilitet. Men min tro på rettssikkerhet var allerede knust.
Min advokat og jeg ba om dokumentasjon på en lovlig oppsigelse. I stedet ble vi oversvømt med over 1000 dokumenter – et forsøk på å drukne oss i papirarbeid. Da vi gransket dokumentene, fant vi ikke bare manglende bevis på oppsigelsens lovlighet, men også dokumentasjon på lovbrudd – blant annet at mine varsler var spredt rundt i organisasjonen uten forsvarlig behandling.
I posten fikk jeg et oppsigelsesvedtak som påsto at jeg ikke var lojal fordi jeg ikke aksepterte at varslingene mine var ferdigbehandlet i en varslingsrapport. Det er viktig å poengtere at det hele tiden er snakk om én spesifikk varslingsrapport på 26 sider.
Ingen klarte å gjøre rede for hva denne rapporten faktisk inneholdt. Kommunen nektet innsyn og påsto at utlevering ville «ødelegge arbeidsmiljøet i Bergen kommune». Samtidig tilbød de «gjennomsyn» på rådhuset – men nektet å sikre et trygt møte med habile vitner og dokumentasjon i sanntid, slik jeg ba om.
Jeg fikk aldri anledning til å svare på de grove påstandene kommunen fremmet i oppsigelsen – påstander om løgn, lovbrudd og trakassering, helt uten dokumentasjon.
Jeg klaget til Statsforvalteren. De avslo innsyn med begrunnelsen at jeg «ikke var part i saken» – en påstand som var direkte feil.
Diskrimineringsnemnda mottok omfattende dokumentasjon på gjengjeldelse: brudd på konfidensialitet, spredning av personlige varsler, kontakt med min fastlege uten samtykke, rykter, og omskriving av avvik. Likevel landet de på at det jeg hadde opplevd «ikke var gjengjeldelse relatert til varsling». En konklusjon som hverken speiler bevisene eller realitetene.
Tilsynsorganene og Diskrimineringsnemnda godtok en rekke udokumenterte påstander fra kommunen. Jeg kunne dokumentere alt jeg sa – de kunne ikke dokumentere sine påstander.
Dette handler ikke bare om meg. Jeg vet at mange opplever det samme: maktmisbruk, systemsvikt og rettsløshet når man våger å si ifra. Både ansatte og pårørende opplever det.
Nå samler vi oss. Vi er flere varslere som slår oss sammen, og krever bedre rettssikkerhet.
23. mai klokken 13.00 samles vi foran Stortinget.
17. mai nærmer seg. Vi feirer demokrati og ytringsfrihet – men vi må ikke ta dem for gitt. Hvis vi sover i møte med overgrep og maktmisbruk, mister vi dem.
Det er også verdt å undre seg over at flere journalister har fulgt saken min tett over tid, men at ingen publiseringer har kommet. Jeg forstår at slike saker er komplekse, men det reiser spørsmål om det kan være en forsiktighet i mediene når det gjelder å løfte frem historier om maktmisbruk i offentlige etater. Når samfunnskritiske stemmer knebles, må vi spørre oss hvor den frie pressen blir av.
Avvik og varsler burde være en kilde til forbedring og læring, ikke en trussel. Jeg er dypt overrasket over den sterke motstanden jeg har møtt, og håper at vi som samfunn evner å se på varsling som en mulighet – ikke som en fiende.
Hvis vi tenker oss om, tror jeg de fleste ønsker at personell trygt skal kunne si ifra når «bestemor» på sykehjem ligger sulten og får liggesår på grunn av manglende aktivitet, når Per blir slått av en ansatt i en omsorgsbolig, når Kari blir trakassert av en lærer, eller når politiet varsler om dårlig etterforskning eller lovbrudd hos egne kolleger.
Varsling handler om å ta vare på hverandre, om å beskytte de sårbare, og om å sikre at vi alle kan ha tillit til de systemene som skal ivareta oss.
Eng. Skal vi prøve å danne et varsler-nettverk?