Dette er en kommentar til reportasjen Offentlig sektor driver veksten i Arendalsuka.
På bare tolv år har Arendalsuka blitt et av landets viktigste politiske debattforum og en nasjonal mediebegivenhet som ingen med makt kan ignorere. Det er en suksesshistorie av de sjeldne.
Nettopp derfor er det nyttig å stille spørsmål ved hvorvidt, hvorfor og hvordan man skal være med: Fordi alle ønsker å være med på en suksess, kan deltakelse bli et mål i seg selv. Det gjelder særlig for et arrangement så VIP-tungt at det kan være personlig attraktivt for ledere å kunne vise fram seg og sin institusjon. Det er en motivasjon som ikke forsvarer bruk av organisasjonens ressurser og arbeidstid, men kan gjøre det vanskelig for ansatte å stille spørsmål om ressursbruk internt.
Offentlig sektor bør selvsagt være med i Arendal. Spørsmålet er hvorfor offentlige institusjoner skal bruke mye ressurser – særlig arbeidstid, men også penger – til å skape enda flere seminarer og debatter, som Artikulert skrev om denne uka.
Hittil har Arendalsuka klart seg med relativt lite offentlig finansiering. 90 prosent av sponsorinntektene er private. Den største kostnaden tas imidlertid ikke av sponsorene, men de mange hundre institusjonene som påtar seg arrangementer på egen regning. De fleste er fra det såkalte organisasjonslivet – fagforeninger, ideelle organisasjoner, interessegrupper, næringsforeninger – i tillegg til bedrifter og akademia.
Som Artikulert skriver denne uka, står offentlige institusjoner bak stadig flere egne arrangementer og tar altså en større del av kostnadene selv. Om vi slår sammen arbeidstid, lokaler, konsulentbruk, reise og opphold, kan kostnaden for et seminar fort bli flere hundre tusen kroner eller mer. Selv mellomstore offentlige institusjoner bruker millionbeløp på Arendalsuka, når egne lønninger regnes inn.
Les også: Offentlig sektor bidrar til stadig større Arendalsuka.
Det brukes altså mye offentlige midler etter at Arendalsuka allerede har demonstrert evne til å levere mye bra innhold med private midler, i så stor grad at antallet arrangementer er i ferd med å bli et problem.
Noe av det som gjorde Arendalsuka til en suksess, er nemlig også kimen til dens største problem. Vertskapet «lar de tusen blomster blomstre»: Her er nesten fritt fram for enhver som har et viktig budskap, uten kvalitetssikring eller koordinering med tanke på et best mulig samlet program. Dette er nok demokratisk riktig, men har ført til et seminarprogram som er overveldende i kvantitet, ujevnt i kvalitet, og ukoordinert, og ikke særlig publikumsvennlig.
Slik blir det når hvert enkelt arrangement, bortsett fra de som arrangeres av Arendalsuka selv, settes opp fordi en organisasjon finner det formålstjenlig og ikke nødvendigvis fordi det bidrar til et godt samlet tilbud til publikum.
Besøkende i Arendal får ikke noen bedre opplevelse når de kan og må velge mellom 341 arrangementer om helse, 287 om klima/miljø, og 225 om digitalisering. Færre, men bedre seminarer ville nok gitt en bedre publikumsopplevelse. Det ville ikke gitt alle organisasjonene samme mulighet til å vise fram seg selv og sin sak på egne premisser.
På denne tid i historien velger altså offentlige institusjoner å sette opp stadig flere arrangementer, og bidrar dermed til den kvantitative veksten etter at denne er blitt et problem. Selv gode seminarer om viktig tematikk kan bidra til problemet, sett fra publikums side, om antallet allerede er for mange.
Dette er ikke i seg selv grunn til å slutte å lage egne arrangementer, men tenke nøye gjennom hvordan man best kan bidra til en best samlet publiksumsopplevelse, med mest læring og refleksjon. Ofte vil det skje ved å delta enda mer aktivt i seminarer arrangert av andre. Det finnes offentlig ansatte med spisskompetanse på nær ethvert tema, og de har noe å tilføre mange av debattene som innledere, paneldeltakere og publikum. Det gjelder ikke minst de som har best spisskompetanse og praktisk erfaring fra møtet mellom det offentlige og tematikken det snakkes om, nemlig ekspertene som er nærmere førstelinjen.
De offentlig ansatte med best faglig spisskompetanse har ofte stillingstitlene seniorrådgiver eller fagdirektør. Et søk viser at mindre enn ti prosent av seminarene har deltakere med slike titler, mens mange ganger flere seminarer har deltakere med ledertitler. Dette gjelder alle arrangementene, ikke bare de som er arrangert av offentlige institusjoner. Det er lett å forstå hvorfor, men verdt å reflektere over. Kanskje brukes ikke anledningen godt nok til å gi publikum tilgang til all den gode spisskompetansen som finnes i offentlig sektor.
Den raske veksten i seminarer arrangert av offentlig institusjoner skjer også i en tid i historien når mange offentlige institusjoner opplever større press på ressursene enn før, og mange sliter med å ivareta sine kjerneoppgaver. Hver eneste arbeidsdag brukt på å forberede et arrangement i Arendal har en kostnad i form av mindre tid til andre oppgaver.
Som all annen offentlig ressursbruk må ressursbruken forsvares i lys av hva som er målet, og hvordan samme mål kunne ha blitt oppnådd på andre måter.
Noe ressursbruk i Arendal kan selvsagt forsvares som en del kommunikasjonsarbeidet som er innenfor de fleste offentlige institusjoners mandat, eller omdømmebygging som inngår i de fleste institusjonenes strategi. Et seminar i Arendal når imidlertid fram til et relativt lite og ganske smalt publikum sammenlignet med hva som ofte kan oppnås med samme ressursbruk i egen hjemby. Det er vanskelig å forklare at at man når bedre fram den uka i året der en kakofoni av andre aktører organisasjoner roper omtrent like viktige budskap, sammenlignet med enhver annen uke i året.
Nettverksbygging er nok den vanligste motivasjon for å dra til Arendal, og ofte med mål om å påvirke viktige beslutningstakere. I følge en spørreundersøkelse er dette den viktigste motivasjon blant arrangørene for noen år siden. For private bedrifter og organisasjoner er dette grunn nok i seg selv til å forsvare kostnadene. Arendalsuka tilbyr unike muligheter til nettverksbygging, særlig overfor politikere både i posisjon og opposisjon.
Det er lett å forstå det opplevdes behovet: Offentlige institusjoner holder til i nær geografisk avstand til politikerne året rundt, men veien dit heter tjenestevei og er lang som en pilgrimsferd. I Arendal kan du treffe dem over et glass, eller enda bedre: Få dem i tale ved å invitere dem til paneldebatt.
Selv om behovet er lett å forstå, er det problematisk å bruke penger på. Offentlige institusjoner skal selvsagt drive politisk påvirkningsarbeid, men primært gjennom formelle (dog trege) kanaler som er etterprøvbare og i minst mulig grad påvirkes av personlige relasjoner. Hvis de bruker offentlige midler til å kjøpe seg tilleggsinnflytelse via uformelle nettverk, er vi ute i et ytterst ugreit farvann i utkanten av demokratiets spilleregler – i tillegg til den meningsløse bruken av offentlige midler i en konkurranse mellom offentlige midler om politisk oppmerksomhet.
Hvis dette er en motivasjon bak seminarene som offentlige institusjoner arrangerer i Arendal, bør det gjøres eksplisitt, for det bør noen snakke om.
Det finnes andre mulige motivasjoner som ikke passer like godt inn i et beslutningsdokument om offentlig ressursbruk.
Et arrangement i Arendalsuka kan gi et høyt personlig utbytte hos noen typer ledere. Det kan være fordi de trives godt med deltakelse og oppmerksomhet i landets tetteste konsentrasjon av mennesker med makt og status, eller fordi det passer inn i personlige ambisjoner. Det kan være veldig bra motivasjon for kommunikasjonsavdelingen eller andre ansatte.
Eller kanskje snakker vi bare om FOMO – Fear Of Missing Out. Arendalsuka der alt skjer og noe folk snakker om, og vi vil også være med på festen.
Dette er forståelige og langt på vei legitime motivasjoner, men ingen god begrunnelse for tids- og ressursbruk.
Mange offentlige institusjoners arrangementer i Arendal framstår som fornuftige, nyttige og sannsynligvis god ressursbruk. I et ideelt program bør mange av dem være arrangør. Men økningen i en tid der mange er presset på ressurser, kan tyde på at mange har sett at Arendalsuka er blitt en suksess og stadig flere vil være med. Nettopp i slike tilfeller trengs den ryddige vurdering av hva som er fornuftig ressursbruk i lys av gitte mål, som offentlig sektor er god til. Og et ytringsklima som er stort nok til at ansatte tør å rekke opp hånda og stille spørsmål selv hvis sjefen er ivrig og viser at hen har veldig lyst.
Den første anledningen kommer en gang i løpet av de neste ukene, når årets deltakelse i Arendalsuka blir evaluert i en mengde offentlige institusjoner. Noen refleksjon om hvordan hva enda et seminar gjør med det samlede seminartilbudet i Arendal, og om ressursbruken kan forsvares, vil kanskje føre til en liten nedgang i antallet seminarer arrangert av offentlige institusjoner neste år.
0 kommentarer til «Hvorfor skal det offentlige bidra til enda flere seminarer i Arendal?».