Henrik Thune skrev bok fra UDs innerste sirkel, og mener det er helt innafor

Som spesialrådgiver i Utenriksdepartementet var Henrik Thune sentral i det hemmelige arbeidet med å lage en fredsavtale for Libya. Tolv år senere fortalte han (nesten) alt.

La meg starte med en klage: Du gjør det ikke enklere å bli trodd på at offentlig ansatte har lite ytringsrom. UD er kjent som en lukket institusjon, og hemmelige forhandlinger om krig og fred er innerste sirkel. Men mens vi sitter på seminar og snakker om ytringsfrihet, forteller du likegodt alt, og gnir det inn ved å kalle boka «Strengt fortrolig». Hva synes du selv om hva du har gjort?

Da vil jeg begynne med å be om tilgivelse, og kanskje trøste deg med at historien jeg forteller i boken er nettopp historie, den ligger et stykke bakover i tid. Jeg har egentlig aldri tenkt på denne boken som et forsøk på å utfordre ytringens grenser. Tittelen kan virke litt sånn, «nå skal vi slå opp alle dører», og jeg var sant og si litt skeptisk til akkurat det, men forlaget har jo sine preferanser.

Det er faktisk godt å høre, kanskje også for andre offentlig ansatte, at selv en bok med tittel «Strengt fortrolig» er innafor.

Ja, jeg føler ikke at det jeg har gjort i denne boken er særlig problematisk. Jeg har jo tross alt ikke fortalt «alt», og prinsipielt synes jeg at denne typen viktige hendelser i norsk utenrikspolitikk bør kunne fortelles, når tiden er riktig. Det er demokratisk og riktig at folk utenfor utenrikspolitikken blir kjent med hva Norge gjør. Det handler litt om Norges selvforståelse, og det er norske skattebetalere som betaler for denne politikken. 

La meg likevel understreke at det er mye i norsk fred og forsoningspolitikk som må holdes hemmelig. Fortrolighet og hemmelighold er en helt avgjørende forutsetning for denne typen arbeid. Men det kommer et punkt i historien hvor hendelser og prosesser er over, og hvor ting bør kunne fortelles.

Men det skal altså bare fortelles når alt er over?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være demokratisk at prosesser er åpne og kjente. Da jeg var statssekretær i UD, og Taliban kom til Oslo, fikk vi kritikk etter at et bilde av et privatfly ble offentlig. Da tenkte vi at det var en slags demokratisk test som politikk bør utsettes for, og debatten som fulgte var viktig.

Boka gir en detaljert beskrivelse av hemmelige forhandlinger med Libya, og unik innsikt i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, stormaktspolitikk, og noen andre lands utenrikspolitikk som normalt ikke ser dagens lys. Hvordan vurderte du hva som var greit å fortelle?

Jeg brukte mye tid på dette, og skriver litt om det mot slutten av boken. Det var helt avgjørende at kjernen av historien allerede var offentlig kjent, noe den ble etter at Libya-kommisjonen omtalte prosessen, og senere i norske og utenlandske medier.

Det finnes ikke en klar praksis på når tidligere fortrolige fredsprosesser kan gjøres kjent offentlig. Men en tommelfingerregel har etablert seg over tid: Prosesser må holdes fortrolig så lenge partene selv ønsker dette, eller hvis det på noen måter skader aktørenes sikkerhet eller interesser, eller norske interesser.

De første ukene mens jeg skrev, var jeg likevel i tvil, og sov litt dårlig. Det aller vanskeligste synes jeg var å beskrive innsiden av UD uten at jeg i urimelig grad åpnet døren til andre enn de som var med på prosessen. Samtidig var det fint å kunne kaste lys over en kompetanse og skikkelighet som UD kan være stolt av, som jeg tenker verden utenfor burde se mer av.

Og jeg vil understreke at ingenting i denne boken er berørt av sikkerhetsloven. 

Hvem konsulterte du rundt hva som var greit å dele og ikke?

Før jeg begynte på boken kontaktet jeg alle sider som var involvert, både medlemmene av den norske delegasjonen, amerikanske diplomater og libyere. Jeg søkte også uforpliktende råd hos noen av de sentralt involverte, i tillegg til at forlaget konsulterte sine advokater. Jeg ba ikke noen om samtykke og jeg ba heller ikke UD om formell godkjennelse. Ansvaret for boken er mitt alene. Men jeg ville ikke utgitt boken hvis libyerne og amerikanerne, som var involvert, hadde ytret betydelig skepsis.

Hva valgte du ikke å fortelle?

Jeg har for det første unngått å formidle såkalt generisk prosessinformasjon, altså metoder og arbeidsformer som brukes jevnlig i denne typen diplomatisk aktivitet. Dette er informasjon som ikke har datostempel. For det andre har jeg anonymisert alle som har ønsket det, og dessuten unngått beskrivelser av hendelser som inkluderer amerikanske og libyske aktører som kan skade dem personlig, eller deres sikkerhet.

Jeg har heller ikke beskrevet sikkerhetsmyndighetenes rolle i denne typen arbeid, og unngått å formidle navn på steder vi oppholdte oss i Oslo utenfor UD.

Men det aller viktigste for meg er at jeg har ikke sitert fra dokumenter som har vært formelt gradert innenfor UD.

Boka er rik og detaljert og forteller flere personlige historier parallelt. Det gjør boka ekstra engasjerende, og som fortellergrep er dette uovertruffent. Men som tidligere byråkrat må jeg likevel spørre: Blir det litt i overkant personorientert, på bekostning av sak og systemfokus?

Jeg vet ikke helt, det er en vanskelig balansegang. Jeg ville at boken kunne leses av folk langt utenfor UD og utenrikspolitikken. Derfor skrev jeg et såkalt persondrevet narrativ. Da er man jo nødt til å redusere på analysen og saksfokus. Men jeg mener at det å kommunisere bredt har en demokratisk egenverdi, og det bør være mulig å være presis uten å være så detaljert og teknisk at leseren mister interessen for teksten. Og det var hendelser som bare omfattet noen få mennesker i UD, så jeg synes nok at det er naturlig at systemfokuset ble litt svakere.

Du forteller detaljert fra ditt samarbeid med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. I ditt tilfelle virker det ganske uproblematisk, men vi som har jobbet i statsforvaltningen vet at byråkrater har ganske ulik erfaring med politikere de har jobbet for, og det finnes statsråder som gjør ting som embetsverket fortviles over. Du har vært både byråkrat og politiker selv. Hva tenker du? Er det innafor å dele hva embetsverket tenker om sin politiske ledelse? Hvor går grensene her?

Dette er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg tenker. Hvis jeg skulle prøve meg, vil jeg si at grensen må være høy, men det finnes et punkt der embetsplikten til å videreformidle slår inn. Det kan være om en politiker åpenbart og over tid gjør noe mot bedre vitende eller tar beslutninger som bryter med forvaltningens syn på faglig ansvarlighet, og dette kan påføre betydelig skade.

Men det bør prinsipielt gjøres via etablerte kanaler i statsforvaltningen. Hvis det dreier seg om en statsråd, betyr det i praksis embetsveien fra det gjeldende departementet til Statsministerens kontor (SMK), så kan SMK og regjeringsråden vurdere om det skal tas opp med statsministeren. Her finnes altså kanaler som går på tvers av ulike deler av embetsverket, og mellom embetsverket og regjeringen.

Dette vil være riktig å gjøre i en situasjon som er såpass alvorlig at statsministeren bør være kjent med utfordringen. Å gå ut i media er en ganske annen sak. Det vil bare være riktig hvis etablerte kanaler er uttømt, og terskelen for dette må være høy.

Hvem er man egentlig lojal mot: Egen politiske ledelse, organisasjonens samfunnsoppdrag, eller allmenheten?

Jeg tror svaret er at embetsverket i et demokrati har ansvar i alle disse retningene, men det finnes et hierarki her for hvordan dette ansvaret skal utøves. Statsforvaltningen som system bør fungere slik at eventuelle dilemma et embetsverk står overfor vis-a-vis egen politisk ledelse, bør formidles og forsøkt løst via embetsverket opp mot regjeringssjefen, og via regjeringens informasjonsplikt til Stortinget.

I ettertid tror jeg alle tenker at alt du skrev, var innafor. Men det er kanskje en slags kulturdimensjon her? Diskresjon er liksom UD sin greie. Du kom utenfra og var ikke sosialisert i diplomatiet, og etterpå forteller du mer enn hva som er vanlig om hvordan UD jobber. Vekker det begeistring, uro eller begge deler i UD?

Det er ikke jeg den rette til å svare på. Jeg har jo ikke fortalt «alt», og jeg tror de som kjenner dette fagfeltet i UD ser at jeg har tydelige grenser for hva jeg forteller og hva jeg unngår. Denne grensen har jo vært basert på min egen subjektive vurdering, og har ikke nødvendigvis allmenn gyldighet. Kanskje tenker noen at min vurdering ikke har vært god nok, og det er greit, men jeg har ikke hørt noe. Jeg er uansett ganske trygg på at jeg ikke har voldt noen eller noe skade.

Bare for å pirre nysgjerrigheten vår: Hva slags informasjon har du mest lyst til å dele fra UDs indre liv, men ikke deler fordi du ikke føler det er riktig? Du skal slippe å dele informasjon, men gi oss et hint om tematikk.

«Strengt fortrolig» er ikke skrevet for å dele ting fra UDs indre liv. Jeg prøvde bare å skrive en historie om en spesiell, norsk hendelse i internasjonal politikk og konfliktløsning, som jeg mente burde fortelles. At UDs indre liv er omtalt, skyldes at det var en del av historien. Men jeg håper boken kan hjelpe til med å kaste litt lys over hva utenrikspolitikk er, og kanskje ta vekk noen unødvendige myter som gjør utenrikspolitikken litt mer konkret for dem er interessert.