André Mundal fikk mye oppmerksomhet med boka De flinkeste slutter i fjor. Basert på egen erfaring fra Forsvaret og UD tok han et oppgjør med systemparadokset: Systemet svekker mulighetene til å oppnå nettopp de målene som systemet er laget for å oppnå. Det er blant annet fordi sektoren, som er helt avhengig av mennesker – sektorens eneste ressurs av betydning – ikke klarer å bruke alle de talentene som sektoren trenger. En konsekvens er at mangfoldet i forvaltningen forvitrer.
Oppfølger av De flinkeste slutter
Knust av systemet er en slags oppfølger. Der De flinkeste slutter var mest basert på forfatterens egen erfaring, er denne basert på intervjuer med ansatte og ledere i flere ulike sektorer. Analysen ligner, men den favner bredere, til andre sektorer og alle typer organisasjoner.
Det gjør at alle vil finne noe de kjenner seg igjen i, men også at problembeskrivelsen blir så bred at den vanskelig kan generaliseres, knapt nok oppsummeres. Nummererte lister med 11 «utfordringer» og 10 «løsninger», pluss mer enn en side med kulepunkter om ledelse, dekker det meste.
Krever finlesning
Det krever derfor litt finlesing å finne hva som er originalt og nytt i Mundals analyser. Boka gir nye og verdifulle analytiske bidrag til å forstå norsk offentlig sektor på minst to områder, som begge ble lansert i De flinkeste slutter: Systemparadokset er videreutviklet, mer nyansert, og krisebeskrivelsen enda mer alvorlig i Knust av systemet, og Mundal går grundigere og mer systematisk til verks på spådommen om at særtrekk ved offentlig sektor er i ferd med å svekke mangfoldet blant offentlig ansatte.
Den viktigste løsningen er, ikke overraskende, bedre ledelse.
– Lykkes vi ikke med ledelse, lykkes vi ikke med noe som helst, over tid, skriver Mundal.
Privat fart, offentlig brems
Mundal tar utgangspunkt i en kontrast mellom offentlig sektor og privat sektors (kapitalismens) logikk når det gjelder tempo: Under kapitalismens logikk, med rask teknologiutvikling, er privat sektor ikke bare i fart, men i stadig akselerasjon. Det feires av samfunnet under navn som effektivitet, innovasjon og vekst.
Offentlig sektor på sin side er treg, med ambisjoner om å strukturere, skape logikk, utvikle systemer og gjennomføre prosedyrer på riktig måte, og fremfor alt å unngå feil. Dermed bidrar offentlig sektor til å bremse, mens privat sektor stadig går fortere.
Vakkert, men det koster
Det er delvis fordi det er sektorens oppgave:
– Offentlig sektor er treg fordi den er laget for å beskytte. Den skal beskytte mot urett, mot forskjeller og mot tilfeldigheter. Den skal sørge for at alle blir med, at alt er rettferdig, og at vi følger de riktige prosedyrene. Det er vakkert, på en måte, men det koster også tempo, altfor mye tempo, skriver Mundal.
Men en like viktig årsak til tregheten i offentlig sektor er, i følge Mundal, at sektoren er offer for sin egen organisasjonskultur, strukturer, dysfunksjonell politisk styring – og ikke minst ledere som ikke gjør det som trengs, blant annet fordi de mangler mot til å velge det rette framfor det lette.
Det gjør at sektoren ikke evner den endringstakten som kreves for stadig å være oppdatert, løse oppdraget sitt på gode måter, beholde talenter, og treffe samfunnets og brukernes behov på gode måter.
Dikotomien forsterkes
Det skaper igjen ytterligere dikotomisering. Når offentlig sektor holder igjen mens privat sektor drar fra, «strekkes vi alle sammen mens midten forsvinner», ifølge Mundal. Dermed forsterkes avstanden mellom de to sektorens logikk, blant annet med tanke på systemets rolle.
Når ting må skje raskt, er systemet et problem. I en sektor der ting kan gå tregt, er systemet selve løsningen. Når tempo er viktig, er ledelsens jobb å identifisere de talentene som organisasjonen trenger og la dem løse oppgavene selv. Når ting kan gå tregt, er enkeltmenneskene mindre viktig; de ansatte er brikker i et system som er større enn dem, og deres oppgave er å tjene systemet.
Systemet blir sitt eget formål
– Ressursene (mennesker, kompetanse, tid og penger) brukes til å holde liv i systemer, ikke til å løse problemer eller skape verdi, skriver Mundal.
– Systemer som opprinnelig skulle være verktøy for å løse problemer og skape utvikling, blir i stedet sitt eget formål. Dermed brukes ressurser nærmest grenseløst på ting som ikke kommer det norske folk til gode: intern administrasjon, kontroll og byråkrati fremfor reelle resultater. Helt til stadig større deler av offentlig sektor glemmer hvorfor den er til.
Mennesket taper
I dynamikken mellom menneske og system er det derfor mennesket som taper i offentlig sektor, mens privat sektor er flinkere til å utnytte talentene.
Mundal er bekymret for hva det gjør med demografien i hver sektor. Ulike mennesker, med ulike typer talent, tiltrekkes ulike typer arbeidsplasser, og det er stor forskjell på hvordan organisasjoner forholder seg til ulike typer talent.
Som i tittelen De flinkeste slutter – som han riktignok selv har nyansert flere ganger for å unngå misforståelser – levner han liten tvil om hva han selv mener om den saken: Offentlig sektor mister mange de menneskene som sektoren trenger mest fordi systemet ikke evner å se, tilpasse seg eller bruke dem. Han sier ikke at de som er igjen, ikke også er blant de beste, men at sektoren trenger et mangfold av talenter og ikke klarer ta vare på alle.
Kvinnedominans
Her er også en kjønnsdimensjon, som Mundal er eksplisitt på: «Det er et minefelt å skrive om kjønn, men dette er ikke en bok som styrer unna minefelt», sier han og peker på at kvinnedominansen i noen typer offentlige arbeidsplasser er betraktelig større enn mannsdominansen i Forsvaret – og flere steder økende, uten at det er problematisert i samme grad som mannsdominansen i Forsvaret.
Modige ledere
Videre vektlegger Mundal forskjellen på ledelse og styring, og problematiserer begge.
Hans analyse av kommunesektoren er for eksempel slik: «Kommunene mangler ikke penger; de mangler ledelse, ærlighet og handlekraft, samtidig som de er utsatt for alt for mye styring og alt for lite ledelse fra Stortinget».
Store deler av løsningen ligger i bedre ledelse, og ifølge den tidligere offiseren handler det mye om mot. Det trengs politiske ledelse som tør å være ærlige, og ledere i forvaltningen som er modige nok til å gjøre det som trengs – inkludert å fjerne dårligere mellomledere.
Karikaturer
Mundal er en mester i korte spissformuleringer. Her er råmateriale for mange års produksjon av talepunkter om offentlig sektor. De er innsiktsfulle, velformulerte og presise – men ofte i overkant karikert.
Det er kanskje litt av grunnen til at Mundal har fått enormt gjennomslag hos noen, ikke minst på Linkedin, men møter noe skepsis blant den kanskje viktigste målgruppen. Den språklige stilen skaper støy i leseropplevelsen hos mange offentlig ansatte. Det er en av de få yrkesgruppene, ved siden av akademikere, som fortsatt forholder seg til lange resonnementer med nyanser og reservasjoner til daglig. Da er det lett å misforstå Mundals språklige stil som uttrykk for lettvinthet. Det er det ikke.
Som vi vet: Gode karikaturer formidler virkeligheten, men på en fortegnet måte som trekker fram noen deler av virkeligheten på bekostning av annet. Det kan være ubehagelig og kanskje provoserende for den som blir karikert, i dette tilfelle byråkratene.
Mundal skiller seg likevel fra andre forfattere og profiler i sosiale medier som har fått enorm oppmerksomhet med karikert kritikk av offentlig sektor i det siste: Han demonstrerer genuin interesse for å forstå problemene han peker på, og bruker intellektuell energi på løsninger – ikke bare problembeskrivelsen. Det kan vi ikke si om mange andre.
Hvem sin historie fortelles?
Som fagbokforfatter har imidlertid Mundal andre utfordringer. I «De flinkeste slutter» refererte han til interne samtaler som vi må anta at de andre partene må ha regnet som fortrolige, påstander kunne ikke verifiseres, og i praksis uten mulighet til tilsvar for de som ble kritisert. Det var etisk problematisk, og er grunnen til at Artikulert ikke omtalte boka selv om vi vurderte analysen som treffsikker og relevant.
I «Knust av systemet» er forfatteren langt ryddigere. Boka bygger på intervjuer med folk som må ha forstått og akseptert premissene. Likevel skurrer det litt: Istedenfor å vektlegge intervjuobjektenes egne historier, synes det flere steder som om intervjuene blir brukt som underlag for forfatterens egen historie ved å levere sitater til forfatterens resonnement. De intervjuede sitter kanskje igjen med spørsmålet om det var deres egen eller Mundals egen historie de var med på å formidle.
«Ville problemer»
Mot slutten av boka samler Mundal trådene i et konsept som er godt kjent i faglitteratur, men mangler god norsk oversettelse: Mange av utfordringene i offentlig sektor er «ville problemer» (wicked problems). Slike utfordringer krever en egen tilnærming, og lar seg vanligvis ikke løse ved å gjøre mer av hva man allerede gjør. Tvert imot: Forsøket på en løsning kan fort føre til nye problemer som må løses ved neste korsvei.
Med økende kompleksitet er det all grunn til å tro at det blir flere «ville problemer», og det blir stadig mer kritisk å håndtere dem. Offentlig sektor kan i økende grad bli en del av problemet og ikke en del av løsningen, om det ikke skjer endring. Dette er troverdig forklart i boka, og hvis han har rett, er det ytterst kritisk.
Slike problemer krever en annen type ledelse enn hva offentlig sektor er god på. Og den kanskje viktigste av Mundals forslag til løsning på de utfordringene han beskriver, er like enkel som vanskelig: Modigere ledelse.
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.