«Jeg jobber bare i kommunen, jeg…»

«Jeg jobber bare i kommunen, jeg…»

Jeg overhørte det på toget. To venninner satt foran meg og snakket om jobb. Den ene fortalte engasjert om noe hun holdt på med. Den andre svarte – med et lite skuldertrekk og lav stemme:

«Jeg jobber bare i kommunen jeg…»

Og jeg? Jeg ble sittende og vurdere et hardt, pedagogisk klaps i bakhodet. Ikke kjempehardt altså – bare sånn at hun kunne våkne opp og innse at hun nettopp hadde snakket ned seg selv, yrket sitt, og en hel hær av fagfolk som holder velferdssamfunnet vårt i gang.

Hva faen. Har vi ikke kommet lenger?

Har vi virkelig sunket så dypt i prestasjonsbobla vår at folk må unnskylde seg for å jobbe i NAV, på sykehjem, i teknisk sektor, barnevernet, kommuneadvokaten eller hos digitaliseringsavdelingen?

For la oss være krystallklare: I kommunen jobber det folk som har kompetanse som kunne skremt vannet av ethvert konsulenthus. Folk som har mastergrader, videreutdanninger, erfaring fra både privat og offentlig sektor – og som i tillegg kan håndtere mennesker i krise, politiske prosesser og byråkratisk kaos med én hånd, mens de rydder opp i en personalsak med den andre.

I kommunen jobber det folk som kan skrive et juridisk dokument, løse en akutt krise og deeskalere en rabiat nabo med hagle – alt før lunsj.

Men nei da – vi skal liksom se ned på dem, fordi de ikke har «head of innovation» i tittelen sin.

Du vet hun som jobber i barnevernet? Hun har sittet i samtaler som får actionfilmer til å se ut som barne-TV.

Han som jobber i hjemmetjenesten? Han vet mer om mennesker, medisin og mikroledelse enn halve helsevesenet.

Og de som jobber i byggesak, økonomi, HR, IT, kommunikasjon, skole og helse? Det er fagfolk med stålkontroll, som daglig får systemer til å funke til tross for eldgamle datasystemer, et umettelig behov fra innbyggerne – og budsjetter som får spagettiøkonomi til å se raus ut.

De er ikke late. De er ikke grå. De er ikke «bare i kommunen».

De er systembærerne i dette landet.

Hvorfor den dårlige selvtilliten?

Så hvorfor nedgraderer de seg selv?

Fordi samfunnet har solgt oss en løgn: At du må «skinne» for å være noe. At det er kulere å «optimalisere kundereisen» i et privat firma enn å sørge for at en 92-åring får dusjet. At det gir høyere status å jobbe med «strategisk endringsledelse» enn å faktisk stå i endring, hver eneste dag, for å hjelpe de mest sårbare blant oss.

Det er på tide å snu det.

Vi må slutte å bruke «bare i kommunen» som en slags nedgradering.

Kommunen er ikke plan B. Kommunen er ikke for de som ikke fikk det til andre steder.

Kommunen er for de som får ting til å fungere, hver eneste jævla dag. Med faglighet, etisk ryggrad og en utholdenhet som ville fått toppidrettsutøvere til å begynne å gråte.

Så nei. Du er ikke bare i kommunen.

Du er med på å drifte velferdssamfunnet. Du står i førstelinja. Du jobber med det som faktisk betyr noe.

Og du er rå…

Innlegget ble først publisert på Linkedin.