Dette er en kommentar til reportasjen Landets mektigste byråkrater er nesten usynlige.
Departementsråder og ekspedisjonssjefer har ikke i sine stillingsbeskrivelser å være aktive i media. Derfor er det i utgangspunktet ikke kritikkverdig at mange av landets viktigste maktpersoner normalt holder seg borte fra media. Men alle i maktposisjon bør vise seg fram for offentligheten en gang i mellom, særlig de som er på oppdrag for fellesskapet.
Noen mennesker med mye makt, som politikerne, organisasjonslederne og noen næringslivsledere, omtales nesten daglig i media. Andre er nesten helt fraværende i det offentlige rom, og ukjent for nesten alle som ikke jobber med dem. Selv om kriterier, metode og hver eneste plassering på Finansavisens kåring av landets 100 mektigste kvinner kan diskuteres, illustrerer den godt at makt og synlighet ikke alltid korrelerer.
Det er naturlig. Noen har roller der synlighet er helt avgjørende for å lykkes, for andre er det en hyggelig bonus, og noen lykkes best uten oppmerksomhet. Det er også avhengig av personlig profil og preferanser. Men selv om den enkelte person med makt ikke trenger synlighet for å lykkes, kan det likevel være til nytte for samfunnet at de blir offentlig eksponert.
Artikulerts kartlegging viser at de departementsråder og ekspedisjonssjefer i særlig viktige maktposisjoner nesten aldri har ytret seg i det offentlige rom. De utøver mye makt på vegne av fellesskapet og har kanskje hatt avgjørende roller i beslutninger som er viktige for deg, men du har kanskje ikke hørt om noen av dem.
Makt og synlighet korrelerer ikke det minste
Det kan både forklares og forsvares. I et departement er det politisk og ikke administrativ ledelse som skal synes. Embetsverket bruker mye ressurser på å få politiske ledere til å skinne, og det krever at administrative ledere holder seg i bakgrunnen. Men det står ikke i veien for at de en gang i mellom kan gi seg til kjenne, eller i det minste svare på spørsmål fra media.
Da Artikulert ba om et kort intervju med regjeringsråd Anne Nafstad Lyftingsmo om «refleksjoner rundt det å være i maktposisjon og samtidig anonym», fikk vi et høflig nei fra kommunikasjonsavdelingen. Vi ba om en begrunnelse og fikk til svar at regjeringsråden ikke ønsker å stille til intervju.
At en av landets mektigste kvinner nedprioriter et nisjemagasin, er forståelig og som forventet. At en intervjuforespørsel avvises med begrunnelsen at hun ikke «ønsker», er lett problematisk fordi offentlige institusjoners mediekontakt ikke bør styres etter personlige preferanser. Det som er kritisk, er at landets kanskje viktigste byråkrat har vært i stillingen i åtte år uten at Google klarer finne et sitat fra henne noe sted. Det kan ikke forsvares med prioritering i en travel hverdag, og heller ikke med at det er politiske ledere som skal synes: Hun har en selvstendig og unik rolle i det norske samfunnet og hennes politiske ledere kan ikke snakke på vegne av henne om hvordan hun forvalter sin makt.
Departementsråder og ekspedisjonssjefer opplever kanskje ikke selv at de har særlig makt. Det har de felles med de fleste andre maktpersoner i landet, som det skal være i et fungerende demokrati. De opplever nok svært lite handlingsrom og påvirker sjelden det faglige eller politiske innholdet i alt det som vedtas i et departement.
Derimot har de ganske mye å si på hvordan saker vedtas, inkludert hvor i organisasjonen de håndteres og hvem som involveres. Det gjelder både utforming av politikk, først hos embetsverket og så hos politisk ledelse, og iverksetting hos embetsverket. Her gjør de viktige valg nesten daglig.
ofte spenning mellom hva politisk ledelse ønsker og hva departementets ansatte mener er riktig
Ikke minst har de en avgjørende rolle i hvilke saker som legges fram for politisk ledelse fra departementet. De kan ikke si nei til hva som kommer «ovenfra», fra politisk ledelse, men sier rutinemessig nei til ansatte som ønsker å legge noe fram for politisk ledelse. Denne «portvokter»-funksjonen er nødvendig, men gir enorm makt. De ansatte i departementet har normalt veldig mye bedre forutsetninger enn politikerne til å vite hva som er god politikk, og politikere har ofte ikke engang forutsetninger for å vite hva de burde vite. Derfor er det avgjørende at embetsverkets egne innspill til politikkutforming blir bragt fram, samtidig som det ikke kan være fritt fram.
Hver for seg er dette enkeltbeslutninger av kanskje middels viktighet, men de skjer nesten daglig. Samlet skaper de en institusjonell praksis som former embetsverkets forståelse av sin rolle vis-a-vis politisk ledelse. På sikt former det departementets rolleforståelse. Ett sentralt spørsmål er hvordan departementet skal balansere mellom å levere best mulig på regjeringens ambisjoner – «gjøre statsråden fornøyd» – eller forsøke å forme og ofte korrigere statsrådens ambisjoner gjennom tydelig faglig motstand når det oppleves nødvendig, eller egne initiativ til politikk.
Et lignende dilemma er uttrykt i spørsmålet om departementet skal være «sekretariat for politisk ledelse» versus «politisk sekretariat». Når sentrale prinsipper om offentlig forvaltning kommuniseres gjennom språklige uttrykk som dette, er det ikke lett å vite hvor grensene går i praksis og om noen departementer allerede har tråkket over. Det synes tydelig at her skjer endringer over tid, og det skaper følelser i noen departementer. Departementsrådene har nøkkelen.
Slike valg skjer ikke primært i diskusjoner på seminar eller gjennom retningslinjer, men i den daglige interaksjonen mellom embetsverket og politisk ledelse – ofte i spenning mellom hva politisk ledelse ønsker og hva departementets ansatte mener er riktig. Her utøves makt, hver dag. Departementsråden og ofte også noen ekspedisjonssjefer er involvert i de fleste av disse beslutningene.
Departementsråden har dessuten en viktig maktfunksjon ved hvert regjeringsskifte, særlig hvis den nye statsråden har lite erfaring. Det er hun som forteller statsråden hvordan vi gjør det her i departementet.
Det er ikke gitt hva som er riktig rolle for et departement, og ulike departementer har valgt ulike roller. Finansdepartementet synes å ha som primær ambisjon å holde politikere i tøylene, og lykkes i så stor grad at finansministeren snakker merkbart annerledes om økonomisk politikk etter noen måneder i stillingen. Den del av UD som jobber for med utviklingspolitikk er på andre enden av skalaen. Her synes embetsverket så ivrig etter å tilpasse seg statsråden at de ansatte overtar retorikken til nye statsråder etter kort tid, og regjeringsplattformen brukes som uformelt styringsdokument allerede før politisk ledelse har sendt sine instrukser.
Slike forskjeller kan forstås i lys av ulike roller, fagtradisjoner og historier, men de demonstrerer at en annen rolle alltid er mulig.
Dette er spørsmål som har offentlig interesse, men det er resultat av embetsverkets valg over flere regjeringsperioder, og ikke noe det er naturlig å delegere til politisk ledelse å snakket om.
Hvordan administrative lederne reflekterer rundt sin rolle og departementets rolle, hvilken retning de ønsker å utvikle departementet og hvorvidt de lykkes, fortjener oppmerksomhet og offentlig debatt. Ledere kan bidra ved å stille til intervju, delta i debatt eller kanskje skrive i media selv.
I tillegg kommer den makten som alle ledere har til å påvirke nær sagt enhver del av organisasjonen – eller velge å ikke prioritere eller å la være å forsøke å endre.
Organisasjonsledelse er avgjørende for i hvilken grad departementene bruker sin tid effektivt og løser sine oppgaver på gode måter, rekrutterer og beholder de beste fagfolka og sikrer at folk er motivert til å gi litt ekstra, utvikler seg som kunnskapsorganisasjoner slik at politikk utformes og iverksettes på best mulig kunnskapsgrunnlag, og alle andre sider ved å være en organisasjon. Alt de gjør på slike felt angår fellesskapet fordi departements virksomhet er avgjørende for hele samfunnssektorer og for samfunnet på sikt. Like viktig er hva de ikke gjør, og om de prioriterer riktig i hvilke organisatoriske utfordringer de tar tak i og hvilke de lar ligge.
De har også ansvar for styring av underliggende virksomheter, ett av de områdene der toppskiktet i departementet ofte har en hovedrolle, i førstelinjen. I privat næringsliv tillegges eierstyring vekt som helt avgjørende for en bedrifts utvikling. Om vi legger til grunn at det samme gjelder i offentlige etater, har departementsrådene avgjørende betydning for hvordan til sammen rundt 170000 ansatte har det på jobb og hvordan de får løst oppgavene sine på oppdrag for samfunnet.
Hvis en bedrift fungerer dårlig, vil andre bedrifter (i teorien) overta dens funksjon i samfunnet. Om et departement leverer dårlig, blir det ikke nedlagt eller erstattet, det blir bare dårligere politikk som preger enkeltmennesker og samfunnsutvikling i årevis, kanskje tiår framover. Derfor er organisasjonsledelse av et departement viktigere enn bedriftsledelse.
Det er ikke lett for utenforstående å avdekke, forstå og debattere hvorvidt lederne gjør riktige valg om organisatorisk utvikling, men det er ikke urimelig å forvente at de svarer på spørsmål og deler noen refleksjoner.
Lederne i departementene skiller seg også ut på en annen måte. Nesten alle andre med mye makt i samfunnet er i midlertidige maktposisjoner. Politikere er på valg, etatsledere er på åremål, næringslivslederne sitter utrygt og organisasjonsledere må gjenvelges.
Departementsråder og ekspedisjonssjefer har faste stillinger, og som embetspersoner har de enda sterkere stillingsvern enn vanlige ansatte. Det er landets tryggeste maktposisjoner.
Ingenting av dette er argument for at de bør gå aktivt ut og søke oppmerksomhet, eller profileres som ledere. Men det minste vi burde kunne forvente er at de viser seg fram for offentligheten en gang imellom, og på en eller annen måte bidrar til den offentlige samtalen om spørsmål der de selv har helt sentrale roller. Da kan de over tid bli kjent for noe mer enn å ha vært omtalt i «Offisielt fra statsråd» og deretter i Finansavisens årlige kåring.
0 kommentarer til «Usynlig makt».