Ansattes ytringsfrihet på papiret – og i praksis

«Alle ansatte kan i utgangspunktet si og skrive akkurat hva de vil, om alt.» Det er ikke mine ord – det sier Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Og det stemmer, rent juridisk.

Men i virkeligheten? Ikke fullt så enkelt.

I Norsk Journalistlag har vi gjennomgått kommunenes instrukser om ansattes ytringsfrihet. Og det er slående hvor ofte ytringsfrihet nevnes – bare for å begrenses i neste avsnitt.

For eksempel:

• I Porsgrunn snakkes det om å «bidra til at alle aktiviteter underbygger ønsket posisjon».
• I Tokke skal kommunen ha «ein stemme utad».
• I Seljord presiseres det at «ytringsfridom må ikkje forvekslast med offisiell uttale».
• Og i Kviteseid sies det at ansatte ikke skal ytre seg på en måte som kan «svekke tilliten til kommunen».

Dette er ikke bare uklart. Det er styringslogikk i ytringsfrihetens forkledning. En forvirrende miks av kommunikasjonsstrategi, etikk, lojalitet – og ikke minst omdømmebygging. Retningslinjene kan være fem, ti, i noen tilfeller atten sider lange. Men jo mer som skrives, jo mindre sies det ofte.

Og i praksis:

• Saksbehandleren med mest kunnskap om vedtaket, får ikke uttale seg.
• Læreren som ser at elever ikke får spesialundervisningen de trenger, tier.
• Sykepleieren som bekymrer seg over pasientbehandlingen, ender som anonym kilde – hvis hun i det hele tatt tør å si noe.

Hvorfor? Ikke fordi jussen krever det. Sivilombudet har gitt ansatte medhold i alle saker om medieytringer siden 2012. Men det oppleves som risikabelt å uttale seg. Fordi lojalitet tolkes snevert – som lojalitet til ledelsen. Ikke til oppdraget. Ikke til fellesskapet.

Vi har rikelig med forskning som bekrefter det samme. Forskning fra NAV viser at ansatte i miljøer med trangt ytringsrom, oftere blir syke.

I Norsk Journalistlag er vi også bekymret for at omfattende og uklare bestemmelser om taushetsplikt forsterker frykten. I 2017 gjennomgikk vi lovverket og fant minst 118 lover som sa noe om taushetsplikt. Disse inneholdt minst 207 bestemmelser. Antallet var da dobbelt så høyt som på slutten av 1990-tallet – og har trolig ikke blitt færre.

Mange ansatte vet rett og slett ikke hva de har lov til å si – og sier derfor ingenting. Denne usikkerheten begrenser ytringsrommet.

Vi ser det gang på gang: Toppledelsen er ofte den eneste kilden journalister får snakke med. Som i Follobane-saken, der fagfolk var utilgjengelige, og informasjonsavdelingen ble eneste stemme. Det skjer i kommuner, i helseforetak, i direktorat – og i det private næringsliv.

Og dette er ikke bare et problem for den enkelte ansatte. Det er et demokratisk problem.
Ytringsfrihetskommisjonen peker i sin utredning på ytringsfriheten i arbeidslivet som en av våre største demokratiske utfordringer.

For når ansatte tier, så taper vi alle:

• Journalistene mister fagkilder.
• Innbyggerne mister innsikt.
• Politikerne mister kunnskapsgrunnlag for vedtak.
• Og den offentlige samtalen blir fattigere.

Vi må derfor stille et annet spørsmål: Er det egentlig ytringsfrihet, hvis det bare er ledelsen som ytrer seg?

Heldigvis ser vi lysglimt:

• Nome kommune skriver: «Prøv ikke å skjule negative hendelser – gi korrekte opplysninger selv om de setter kommunen i et negativt lys.»
• Os slår fast: «Ikke hold tilbake informasjon. Unngå “ingen kommentar.”»

Det er slike holdninger vi trenger. Ikke én stemme – men mange. Ikke taushet – men mangfold.

Vi etterlyser ikke et kaos av ukontrollerte uttalelser. Selvfølgelig har ansatte lojalitetsplikt overfor sin arbeidsgiver. Men vi etterlyser trygghet.

Her kan også mediene bli bedre: Journalister bør være tydelige i intervjusituasjoner – forklare presseetikken, kildevernet og hvilke rammer som gjelder. Vise forståelse for dilemmaene de ansatte står i – og bidra til å skape trygghet. Det ansvaret må tas på alvor.

Men la oss ikke glemme: Ytringsfrihet er en menneskerett. Lojalitetsplikt er ikke en munnkurv.

Så, hva må gjøres? Arbeidsgivere må ta ansvar for ytringskulturen – ikke bare ytringsparagrafen. Det er ikke formuleringene i strategidokumentet som avgjør ytringsfriheten. Det er kulturen som avgjør om folk faktisk tør å bruke den.

Det blir spennende å se om regjeringens kommende strategi for et bedre offentlig ordskifte, som skal legges frem før valget, kan bidra til å forbedre ytringskulturen på norske arbeidsplasser. Jeg er usikker. Ytringskultur sitter i veggene. Men kanskje kan regjeringen bidra til å gjøre prinsippene mer kjente og universelle?

For hvis vi ikke gjør ytringsrommet tryggere og tydeligere, så vil stadig flere velge å tie. Og da, som sagt: Når ansatte tier, taper vi alle.