Da ansattes bekymringer ble kjent i media, hadde mange allerede sluttet

Offentligheten ble nylig kjent med kritiske forhold og trangt ytringsklima ved et sykehjem i Aurskog-Høland kommune. For Anne-Sofie Løkken og flere av hennes kolleger er det for sent, og kommunen har mistet høyt etterspurt kompetanse.

En bekymringsmelding fra ansatte ved Aurskog sykehjem ble kjent i media for to uker siden. En avdeling som lenge har hatt godt arbeidsmiljø og et godt rykte, har i det siste opplevd at mange kvalifiserte ansatte slutter, og særlig sykepleiere som det er stort behov for.

Årsaken sies å være organisatoriske forhold og ledelse som gjør at sykepleiere må kjempe under forhold som «motstrider forsvarlighet». I brevet, omtalt i Indre Akershus Blad, stiller de ansatte spørsmålene: Skal det ikke være lov å stille faglige spørsmål med kritisk blikk? Er det ikke rom for å drøfte faglig, forsvarlig sykepleie på en konstruktiv måte? Må man være på vakt for å gjøre feil som kan bli brukt mot en?

Indre Akershus blad har snakket med flere, også andre steder i Aurskog-Høland kommune, som bekrefter lignende opplevelser. De fleste tør ikke stå fram under eget navn.

Faglig uenighet

Ifølge Indre Akershus Blad har åtte ansatte sluttet det siste året. En av dem er sykepleier Anne-Sofie Løkken. Hun opplevde mange ubehageligheter etter at hun ga uttrykk for faglig uenighet med ledelsen for halvannet år siden. Nå har hun ny jobb.

I fjor vår tok hun ordet under et sykepleiermøte med bekymring for hvordan medisineringen foregikk på én av avdelingene. Det hadde en periode vært faglig uenighet, blant annet knyttet til bruk av sterke smertestillende medisiner til personer med demens som man antok hadde kroppslige smerter. Løkken ønsket en diskusjon om dette, med mål om mer lik praksis ovenfor denne pasientgruppen. Hun hadde faglig støtte hos mange kolleger i sitt syn.

Konsekvensene var mye verre enn hun hadde ventet.

– Jeg visste at ytringsklimaet var dårlig og var forberedt på at jeg kunne bli en skyteskive. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle bli på den måten det ble, forteller hun.

– Under selve møtet skjedde det ikke så mye. Noen vekslet blikk, noen så ned. Det var greit for meg, jeg visste at mange mente det samme som meg og at folk i møtet verdsatte at jeg kom med konstruktiv kritikk, sier hun.

Slutt på ekstravakter

Det skjedde ikke noe særlig mer som direkte oppfølging av møtet, men likevel var alt endret for Løkken.

– Tidligere hadde jeg jobbet både natt og kveld. Plutselig fikk jeg ingen ekstravakter, selv om det var sykemeldinger og mye ledige vakter. Min nærmeste leder foreslo at jeg kunne brukes til å fylle vakter fordi jeg selv hadde en friperiode, men jeg fikk ingen.

Dette ga også et signal til andre på sykehjemmet, mener Løkken:

– Noen av mine kolleger var veldig obs på at jeg ikke fikk vakter, og fikk se hva det hadde ført til at jeg hadde vært kritisk.

Moderat feil, store konsekvenser

Så skjedde det at Løkken gjorde en feil. Hun hadde ansvar for to sykehjem fire mil fra hverandre, og stod overfor en døende pasient med sterk dødsangst. Pårørende var til stede og mente at lindringen ikke var god nok, og Løkken tok da en beslutning om endring i medisineringen.

Selve beslutningen var ifølge Løkken adekvat og hadde ikke negative konsekvenser, men det var en beslutning hun skulle ha bedt om legens godkjenning til. Etterpå rapporterte hun selv om hva hun hadde gjort.

Løkken hadde aldri tidligere gjort feil som hadde ført til formelle konsekvenser. Denne feilen ble senere avklart i form av mild kritikk fra statsforvalteren – men også en tydelig formaning til kommunen om å ivareta helsearbeiderne og organisere helsetjenestene på en bedre måte.

«Baluba uten like»

Konsekvensene for Løkken var imidlertid av helt andre proporsjoner.

– Det var ikke uvanlig på den avdelingen at det ble gjort feil som ble feid litt under teppet. Men når jeg gjorde en feil, skulle det ikke bare kalles inn til en prat: Det skulle dramatiseres. Jeg ble hentet ut av avdelingen noen dager etterpå og kalt inn på rådhuset uten varsel. Jeg fikk ikke ha med tillitsvalgt. Min leder kunne bli med, men hun fikk beskjed om at hun var der som arbeidsgiver. På møtet ble jeg presentert for et ferdig suspensjonsbrev, signert av kommuneadvokaten. Det framstod rigget, og var veldig ubehagelig. Jeg fikk inntrykk av at det skulle være så vondt som mulig for meg, og det skulle synes.

Da saken var avklart hos statsforvalteren, ble arbeidsgiver ifølge Løkken overrasket over at hun ikke ble sykemeldt, men kom tilbake på jobb. Det var da hun opplevde et «baluba uten like». Hun opplevde en rekke ubehagelige situasjoner, og følge seg behandlet som en dårlig ansatt og en fare for pasientene.

Dette var noe også kollegene la merke til, og Løkken tror det har bidratt til at flere nå har sluttet eller ønsker å slutte.

– Folk så hva som skjedde med meg, fikk kalde føtter og tenkte at «nei, her kan jeg ikke jobbe lenger».

Løkken søkte seg selv bort, etter 19 år som sykepleier i Aurskog-Høland, og jobber nå i en annen kommune.

Ikke trygg på forbedring

Oppslagene i Indre Akershus Blad de siste par uker har ført til mediedebatt og politisk engasjement. Ordføreren innkalte til ekstraordinært formannskapsmøte, flere politikere har kommet på banen og kontrollutvalget skal se på saken.

Konstituert kommunalsjef Anne Kirsti Johnsen har i et leserbrev tatt lederne i forsvar og implisitt kritisert varslerne, noe som har blitt kritisert.

Selv om reaksjonene tyder på at politikerne tar situasjonen alvorlig, er ikke Løkken trygg på at forholdene blir bedre etter at det nå har blitt medieoppmerksomhet rundt problemene.

– Politikerne virker interessert i å ta tak i problemet, men når de spør kommer de til å få presentert en helt annen historie fra lederne i kommunen. De vil få høre at situasjonen ikke er så ille som det de har fått presentert gjennom media, sier hun.

Etter at Løkken stod fram, har hun fått flere henvendelser fra folk som jobber andre steder i kommunen og forteller om erfaringer som ligner. Hun sier at flere av de som tar kontakt jobber i andre deler av kommunen, ikke bare i helsesektoren.

– Menn står nok ikke fram

– Det er interessant at flere menn har kommet til meg, og de står nok ikke fram. Det er i utgangspunktet litt tabu å stå fram som et slags mobbeoffer, og menn tenker kanskje litt mer at de skal greie å klare seg selv. De har gjerne fortsatt et arbeidsforhold til kommunen, men er i permisjon eller sykemelding, og tør ikke si fra, mener hun.   

– Når du ser deg i bakspeilet nå, hvilket råd vil du gi andre som vurderer å si fra?

– De må iallfall ha i bakhodet at det kan få konsekvenser å si fra. De bør være trygge på saken og trygge på seg selv, og at de gjør det på vegne av noe som er større enn seg selv. Og så må man ha solid støtte rundt seg, sier Løkken.

– Trygg nok først i 40-årsalderen

Hun sier selv at hun aldri ville ha turt å si fra om hun var yngre, og at det var først omkring 40-årsalderen hun følte seg trygg nok.

– Du har ettersøkt kompetanse og er i en alder da det er enkelt å få seg ny jobb. Da du fikk problemer etter å ha ytret deg, var det ikke så lenge før du var et annet sted. Hva sier du til de som ikke har gode muligheter til å finne seg en ny jobb?

– Det er et utrolig vanskelig spørsmål. Hva skal man si til dem? Hvis de ytrer seg kritisk, kan de havne i mye større vanskeligheter enn jeg som bare kunne finne ny jobb. Det er nok mange som ville ha blitt syke av ting som ligner på det jeg har vært gjennom. For folk som ikke har noen vei ut, kan det rett og slett være livsfarlig, sier Løkken.

Ledelsen kjenner ikke igjen beskrivelsen

Indre Akershus blad har gjengitt en kort versjon av Løkkens historie, og inviterte arbeidsgiver til å gi et tilsvar. Konstituert kommunalsjef for helse og livsmestring, Linda Jørgensen, sier til avisa at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen, og at kommunen har en varslings-plakat og et kvalitetssystem som kan brukes av alle ansatte til å melde fra.

Avisa har også bedt kommunens ledelse om et tilsvar til bekymringsmeldingen fra de ansatte. Svaret fra konstituert kommunalsjef Johnsen ble gitt i samråd med ansvarlig leder på sykehjemmet. De sier at de tar bekymringsmeldingen på alvor og forteller deretter hvordan de jobber med arbeidsmiljø og medbestemmelse.