Er du offentlig ansatt? Når tenkte du sist at «dette burde flere få vite»?
Hvis du ikke jobber i offentlig sektor, har du nok snakket med noen som gjør det, og tenkt det samme.
Alle offentlig ansatte har noe å fortelle fra jobben sin som engasjerer. De har som sin hverdag å levere noe som alle trenger, hjelpe mennesker i avgjørende livssituasjoner, eller forberede og gjennomføre beslutninger som former samfunnet i lang tid. Når de lykkes, angår det alle. Hvis de ikke lykkes, er det like interessant fordi det kan bety at fellesskapets ressurser ikke brukes godt nok.
De har også interessant kunnskap å dele. Det er ikke bare fordi de har høy kompetanse, men ofte litt andre perspektiver. Mye ser annerledes ut når man jobber med forvaltning eller offentlige tjenester, sammenlignet med hvordan samme saksområder framstår for andre.
De ansatte vet dessuten mer enn noen andre om noe som angår oss alle: Hvorfor offentlige institusjoner ofte ikke leverer så godt på sine oppgaver som de burde, enten det skyldes regelverk, systemer, ledelse, politiske vedtak som ikke treffer virkeligheten på gode måter, ressurser, eller annet.
Det er nesten en million offentlig ansatte i Norge, og de har mye interessant å fortelle. Men du ser og hører lite til dem i media, bortsett fra noen få, nemlig de som er talspersoner for sin institusjon, ofte med et budskap nøye tilpasset organisasjonens strategiske interesser.
Det er grunnen til at magasinet Artikulert ble etablert.
Offentlig ansatte har ytringsfrihet og kan si nesten hva de vil om hva de jobber med, så lenge de gjør det klart at de snakker på egne vegne og ikke deler taushetsbelagt informasjon. De kan si hva de mener om faglige og politiske spørsmål, basert på egne erfaringer fra jobben. De både kan og bør si fra om kritiske forhold som påvirker offentlige institusjoners evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag. De kan tipse en redaksjon, anonymt om ønskelig, hvis de ikke vil stå frem med eget navn.
De har selvsagt lojalitetsplikt, men den er mye mindre begrensende enn hva de fleste tror. Lojalitetsplikten gjelder overfor arbeidsgivers legitime og saklige interesser, ikke administrativ eller politisk ledelse. Ofte vil det være lojalt å ytre seg kritisk om egen virksomhet, når målet er forbedring.
Artikulert tar utgangspunkt i det paradokset at offentlig ansatte har lov til å si nesten hva de vil om hva de jobber med, men de fleste velger ikke å bruke sin ytringsfrihet.
Det taper vi alle på.
Det offentlige ordskiftet blir litt fattigere fordi offentlig ansatte ikke bare har høy kompetanse, men også unik tilgang til informasjon og erfaringer. De kan derfor bidra til å supplere, nyansere og korrigere mediedekning og folkesnakk om mange tema.
Offentlig sektor blir dårligere på sikt hvis utfordringer og forbedringsmuligheter ikke blir eksponert tidlig nok. Mange skandaler i offentlig sektor kunne vært unngått hvis folk hadde sagt fra tidligere, med enorm gevinst for samfunnet.
Fordi årsakene til at ansatte ikke bruker sin ytringsfrihet eksternt, er forhold som også påvirker det interne ytringsklimaet på arbeidsplassen, er dette også del av et annet problem: Svakt internt ytringsklima utgjør en enorm risiko for samfunnet fordi organisasjonene går glipp av kunnskap, kritikk og forslag fra de som vet mest om hva som påvirker offentlige institusjoners evne til å levere på sine samfunnsoppdrag.
Artikulert tar utgangspunkt i dette som et samfunnsproblem. Det er åpenbart også offentlig ansattes problem, men vi skal ikke fremme ansattes interesser – det klarer de fint selv, fortrinnsvis gjennom fagforeninger. Vi finnes fordi samfunnet har interesse i at offentlig ansattes kompetanse og erfaringer får mer oppmerksomhet, og vil gjøre det vi kan for å legge til rette for det.
Dette var den opprinnelige motivasjonen til at jeg, den gangen byråkrat i et direktorat, etablerte Anonyme byråkrater. Navnet var en spøkefull assosiasjon til en mer kjent organisasjon med et lignende navn, fordi noe er felles: Mange kan ha lignende utfordringer som de ikke nødvendigvis innser – i byråkratenes tilfelle at engasjerte og snakkesalige fagfolk blir mediesky og trives best som usynlige etter noen år i forvaltningen. Hvis de innrømmer at de har et problem, peker på elefanten i rommet og snakker om det i trygge rammer, blir det enklere. Her stanser all sammenligning mellom organisasjonene.
Som god byråkrat startet jeg med en målformulering: «å bidra til et rikere offentlig ordskifte og en bedre offentlig sektor gjennom å senke terskelen for at offentlig ansatte bruker sin ytringsfrihet».
I begynnelsen var jeg ikke sikker på at et redaktørstyrt magasin var beste vei til dette målet. Jeg vurderte også å ta initiativ til en kampanje, en interesseorganisasjon, forskningsprosjekt, en serie seminarer eller endog en tankesmie.
Valget falt på en redaksjon. En av grunnene til det, er at vi ikke helt vet hva vi snakker om. Hadde det vært konkrete, formelle begrensninger som stod i veien for ansattes ytringsfrihet, kunne problemet blitt løst ved å lage en tydelig analyse som peker på problemet, og så kreve at noen tok ansvar.
Det vi snakker om her, som kan oppsummeres i «ytringsklima», er så mangefasettert og abstrakt at det er vanskelig å sette fingeren på, men likevel så kraftig at det effektivt hindrer hundretusenvis av offentlig ansatte å snakke ut om hva de brenner for. Disse begrensningene er både organisasjonspålagte og selvpålagte, har derfor ingen bestemt adressat, og heller ingen konkret løsning – selv om ansvaret helt åpenbart ligger hos arbeidsgiver.
Journalistikk er en god metode for å utforske og eksponere litt abstrakte samfunnsutfordringer som vanskelig kan defineres tydelig, for så å peke på hvem som har (og burde ta) ansvar. En redaksjon er også en god plattform for å publisere både egne meninger, journalistikk, og andres ytringer når offentlig ansatte finner det riktig å gå ut, med tydelige skiller mellom disse.
Det har også andre fordeler å være en redaksjon. Presseetikken er en god ramme for å jobbe med krevende spørsmål der det kan være uenighet om sannhet, ujevne maktforhold og kilder i sårbare situasjoner. Utallige historier om varslere forteller at vi kommer til å møte mange slike situasjoner.
Pressen har også en vel etablert praksis for å håndtere dilemma knyttet til anonymitet. Det vil ofte være nødvendig, men er bare akseptabelt når det kan kombineres med saklighet, etterrettelighet og mulighet for tilsvar hvis noen blir direkte kritisert. I ekstreme tilfeller vil statusen som redaktørstyrt medie indirekte gi noen ekstra lag med lovbeskyttelse av kildevernet, som er absolutt i presseetikken.
En annen fordel med å være redaktørstyrt, er at vi har full frihet til selv å bestemme hva som skal publiseres, uten å måtte begrunne det. Det er relevant fordi vi ikke ønsker å etablere en åpen kanal for alle offentlig ansatte som har lyst til å ytre seg offentlig. Vi synes faktisk ikke at alle offentlig ansattes ytringer bør fram. Vi vil ikke være et talerør for misfornøyde ansatte eller partsinnlegg i interne organisatoriske konflikter, og vi drømmer ikke om en kakofoni av meninger fra alle offentlige institusjoner. Som redaksjon kan vi suverent velge å bare publisere ytringer som vi selv mener har offentlig interesse.
Om magasinet lykkes, er for tidlig å si. Det som er helt sikkert, er at redaksjonen ikke kan gjøre denne jobben alene. Vi kommer ingen vei uten at mange offentlig ansatte bidrar med tips, informasjon og egne bidrag – og på et senere tidspunkt, når vi er kommet ordentlig i gang, er villig til å betale for abonnement.
Gratulerer med nytt og nyttig nettmagasin. Veldig riktig tid for å kjempe for ytringsfrihet i smått og stort! Gleder meg til å lese videre.
Dette er et sprekt forsøk på å utvide ytringsrommet for offentlig ansatte. Jeg håper det lykkes, men det vil ta lang tid og stor tålmodighet/stayerevne. Selv om offentlig ansatte har ytringsfrihet, også om forhold som berører jobben, er det i praksis mange beskrankninger. Ledelsen forventer og belønner lojalitet. Interne drakamper om prioriteringer av ressurser eller råd om politikk forventes å bli holdt internt. Råd fra forvaltningen skal etter sedvane være entydig og ikke debatteres av byråkrater i offentligheten. Er noen uenige i innstillingen eller faktagrunnlaget er det forbundet med en høy kostnad å gå til media. Når et råd er gitt, når utredningen eller budsjettforslaget ligger på bordet hos politikerne, er hands-off for byråkratene – hvis de da ikke spurt. Også da skal de svare med en stemme. Og, sist men ikke minst, offentlighetsloven brukes og setter grenser for ytringsrommet. Utstrakt bruk av paragraf 14 er kanskje det alvorligste hinderet for å lykkes med Artikulert. Byråkrati er fryktelig mye work-in-progress!
Dette er gode nyheter – set fram til fortsettelsen.